Om lag 700 unge afghanske flyktninger bor spredt omkring i norske byer og tettsteder. Nylig var 19 av dem samlet til kurs og fellesskap i regi av Norsk Fredssenter på Lillehammer.
- Det er nesten umulig å forestille seg hvordan det er i Kabul nå, sier Mohamad Mujtaba Mastoor (20). Han rynker brynene, blikket vandrer over de irrgrønne bjørketrærne som omkranser Nansenskolen. Det er en solfylt, fredelig sommerdag på Lillehammer. Pressebildene fra den utbombede hjembyen hans kunne vært tatt på en annen klode.
- Men det er Afghanistan som er hjemme, sier Manizha Popal (22), også hun fra Kabul.
IDENTITET
Ungdommene snakker sammen om situasjonen i
Afghanistan og livet som afghansk flyktning i Norge. De studerer
menneskerettigheter, demokrati og utvikling.
- Det er så mye jeg tenker på, ting som har med tradisjon og kultur på gjøre, sier Manizha.
-
Dette er den første muligheten jeg hatt har til å dele erfaringer med
afghanske ungdommer andre steder i Norge. På denne måten får jeg løst
problemer som jeg går og grunner på.
- Det er spennende å få
diskutert den politiske utviklingen, demokrati og gjenoppbygging med
andre afghanere, sier Mujtaba. - Vi har også snakket mye om identitet,
hva som gjør oss til den vi er. Selv var jeg 5 år da faren min ble
arrestert og senere henrettet fordi han var mot kommunistene. Det har
preget meg så utrolig mye siden, sier han ettertenksomt.
Mujtaba har bodd i Norge i fire år. Han kom via Moskva til
Norge sammen med sin eldste bror. Moren og lillebroren kom senere, og
de bor nå på Sola utenfor Stavanger. Manizha har vært i Norge i snart
et år, men det er nesten tre år siden hun forlot Afghanistan. Reisen
gikk via både Pakistan og Iran før hun kom til Norge og sitt nye
hjemsted Ørsta.
- Jeg gikk på universitetet, men det var vanskelig
for jenter å fortsette studiene under Taliban, sier Manizha. Nå
arbeider hun for å få studiekompetanse slik at hun kan fortsette
medisinstudiene her.
- Min beste venninne er i Pakistan, der hun
utdanner seg til sykepleier. Nå skal hun ha praksis og jobbe tre
måneder på et sykehus i Afghanistan. Det blir utrolig spennende å høre
fra henne om hvordan det er der nå.
ETNISK FORDRAGELIGHET
En kjapp utveksling på pashtu
avdekker at de to for mange år siden har bodd i samme område i Kabul.
Men de kjente ikke hverandre før de møttes her i forrige uke.
-
Jeg kjente bare en av de andre deltakerne på forhånd, forteller
Mujtaba. Stemningen er energisk på Nansenskolen denne formiddagen. Det
er åpen dag og ulike organisasjoner skal presentere sitt
Afghanistanarbeid.
I døra tar unge afghaner imot og ønsker
velkommen. I et hjørne holder møtelederne stresset på å gå gjennom
programmet. - Vi må be alle være presise og passe tiden, insisterer
Laikuma Ndarabi fra Asker. Afghansk sang, på flere ulike språk,
innleder møtet.
Manizha leder an, kledd i en afghansk festdrakt. Også Mujtaba har tatt på seg afghanske klær for anledningen.
- Men de andre hadde nok glemt sine afghanske klær hjemme, ler han.
Ungdomsgjengen er så fornøyd med å ha truffet hverandre og så
inspirert av kurs og diskusjoner et de ikke vil gi slipp på
fellesskapet når kurset nå avsluttes. For å fortsette diskusjonene og
kanskje treffes til felles kulturarrangementer, har de dannet Afghansk
ungdomsutvalg.
De vil også forsøke å hjelpe ungdom i Afghanistan.
Mujtaba har kontakt med venner i Kabul, og de forteller at situasjonen
er svært vanskelig. Det er ikke bøker og materiell på skolene,
bibliotekene er tomme. Og på fritiden er det ingen ting å ta seg til.
- Først må organisasjonen må vokse seg større, etter hvert kan vi nok hjelpe, for eksempel med skolemateriell, sier Manizha.
-
Men Mujtaba er valgt til leder, og Manizha til nestleder i
ungdomsutvalget. De understreker at utvalget skal være politisk
uavhengig. Det skal være plass til alle, selv om de har ulike meninger.
Slik ønsker ungdommene å unngå de stridighetene og mistenksomheten som
preger organisasjonsvirksomheten til mye av foreldregenerasjonen deres.
De reagerer også mot framstillingen av konflikten i Afghanistan som en
etnisk konflikt:
- Vi hører det framstilt slik, blant annet i
media. Og kanskje de som har vært her lenge tror at det er en etnisk
konflikt, sier Mujtaba. - De begynner å ta stilling, velge side. Men
det var ikke slik i Afghanistan. Etnisitet var ikke noe som spilte noen
rolle for oss der, sier begge de to ungdommene.
- Min far er
pashtun min mor er tadsjik, legger Manizha til. - Men det er bare to år
siden jeg spurte mine foreldre hva vi egentlig er. Tidligere hadde jeg
ikke tenkt på det, det var ikke viktig. I Kabul hadde vi venner fra
ulike grupper. Det er mye mer snakk om etnisitet når vi er i utlandet.
NOK KRIG
Hvordan er det så å sitte i et fredelig
eksil og se at militæroperasjonen i hjemlandet bare fortsetter. Mujtaba
nøler, og understreker at de bare snakker på egne vegne, ikke på vegne
av ungdomsutvalget.
- Det var bra at taliban ble kastet, men nå er det brukt nok militærmakt, sier han.
-
Uskyldige blir drept, og det eneste de gjør er å komme men en liten
unnskyldning. Det finnes alltid andre muligheter enn krig.
- Enig,
sier Manizha. - I over 20 år har utenlandsk innblanding skapt problemer
i Afghanistan. Nabolandene med Pakistan i spissen, Saudi- Arabia, USA,
Sovjet. Vi vil bare være selvstendige! Hvis andre land vil hjelpe
Afghanistan på andre måter er det bra, men ikke med militær
innblanding.
- Jeg forstår ikke hvorfor USA og den internasjonale styrken
ikke kunne gjøre seg ferdig med en gang, sier Mujtaba. - Amerikanerne
må ha egeninteresse av å være der. De har en grunn, ellers ville de
reist for lengst.
- Jeg hørte en gang at rakettene de bruker girr
radioaktivitet som varer i mange, mange år, fortsetter han bekymret. Og
ikke kan de stilles for den internasjonale domstolen heller. USA gjør
jo bare som de selv vil.
- Men at jeg sier dette betyr IKKE at jeg
er taliban, det er jeg ikke, understreker han. Men det er et stort
spørsmål for oss hvorfor de ikke avslutter og reiser hjem nå.
- Men vil det ikke bare vil bryte ut krig igjen, hvis den internasjonale styrken drar, undrer X.
-
Jeg tror mange føler seg truet, de klamrer seg til våpnene når det er
utenlandske soldater der. Men krigsherrene burde avvæpnes. Ta våpnene
fra dem og gi dem arbeid i stedet, er Mujtabas løsning, men han legger
til at han ikke er mot FNs tilstedeværelse.
- Det aller viktigste
nå er å demobilisere, sier også Manizha. Jeg er optimistisk og tror at
det kan gå, samtidig som jeg er redd for ny krig.
- Min generasjon har alltid vært i krig, de har ikke fått utdannelse. De vet ikke hva fred er, sier Mujtaba.
Selv vil han også etter hvert tilbake til Afghanistan.
- Men
jeg må ha med meg noe som er bra for landet, sier han. - Jeg må ha en
utdanning først. Kanskje jeg begynner å studere statsvitenskap. Mujtaba
ser ikke bort fra at han kaster seg inn i politikken i hjemlandet etter
hvert, han har slektninger nær maktens kjerne i dagens Afghanistan.
Kanskje han blir utenriksminister en dag?
- Tja, smiler 20-åringen. - Det er i alle fall viktig at jeg bruker den erfaringen jeg får ved å bo og studere i utlandet.
- Hva gjør du hvis du personlig får en milliard dollar?
- Bygger sykehus, svarer Manizha.
- Bygger skoler over alt, over hele Afghanistan, svarer Mujtaba. - Det aller viktigste for landet nå er utdanning.
Og den viktige utviklingen vil de være med på. For de har det veldig fint i Norge, men hjemme det er Afghanistan.
Afghansk Ungdomsutvalg kan kontaktes via Mujtaba: mujtabamastoor@hotmail.com
Tips en venn