Oslo juni 2002: Høyt over ti tusen sommerglade demonstranter i tog mot Verdensbankkonferansen sirkler et lite fly med reklamebanner bak: "Trade not aid. Unge Høyre".
Eksport med markedsadgang i det rike nord er uten tvil en besnærende tanke for mange afrikanske land. Siden frigjøringen fra koloniherredømmet skjedde på 1950-70-tallet har milliarder av kroner strømmet til Afrika som utviklingshjelp. På tross av dette er store deler av Afrika i dag fattigere og mindre utviklet enn for 30 år siden. Større verdier enn den samlede bistanden går den andre veien, fra Sør til Nord, gjennom skeiv handelsbalanse, lave råvarepriser og gjeldsbetaling. Men handel har vært en viktig drivkraft for EUs utvikling og USAs og Japans verdensledende økonomier. Eksport og internasjonal handel har også vært viktig for den kraftige økonomiske veksten i Øst-Asia. Erfaringene fra de siste tiårene i Afrika har vist at utviklingshjelp er en dårlig utviklingsmotor. Mange tror og håper nå at handel gjennom økt markedsadgang i Vesten kan hjelpe kontinentet ut av hengemyra.
ÅPNE PORTENE FOR AFRIKANSK HANDEL
På
lederplass i siste nummer av magasinet African Business kan man lese
følgende: "Det vil ikke bli vekst uten handel. Den eneste veien ut av
fattigdomsfellen er økt handel. Dessverre er denne veien blokkert.
Afrikas konkurransefordeler ligger i jordbruksprodukter ettersom 60
prosent av afrikanere jobber i denne sektoren. Problemet er at vi ikke
kan eksportere våre produkter på grunn av tariffer og subsidier som
underslår våre priser." Ifølge African Business fører ikke bistand til
verdiskapning. Midlene ender opp hos eliten, noe som igjen fører til
sosial ustabilitet - og krig. Derfor: "Afrika må øke handelsvolumet.
Det er det beste for alle involverte, også for landene i Nord."
HANDEL OG/ELLER UTVIKLING?
For
øyeblikket er det som står i African Business svært lite
kontroversielt. De samme tankene gjentas om igjen og om igjen fra ulike
hold, og har funnet støttespillere både i Afrika og i Nord. Med tanke
på bistandens fallitt, høres argumentasjonen ikke så rent lite
fornuftig ut. Men ikke alle er enige. X har spurt noen sørafrikanere om
hva de mener om problemstillingen. Blant andre Tracy Fared. Hun jobber
med Verdens handelsorganisasjon for forsknings- og aktivistsenteret
AIDC (Alternative Information and Development Centre) i Cape Town, hvor
X besøker henne. Som den dominerende økonomiske makt i det sørlige
Afrika er Sør-Afrika et av de landene som virkelig kan tjene på økt
internasjonal handel. Tracy Fared har likevel liten tro på handel som
utviklingsmotor for afrikansk økonomi:
- Ser man på mange av de
ulike erklæringene og innspillene fra det sivile samfunn og de
forskjellige organisasjonene som jobber på grasrotnivå, sier de at
frihandelsavtalene som har blitt kjørt igjennom av EU og USA i WTO, er
utviklingshemmende for Afrika. Det er ingen fordeler ved et
handelssystem hvor ulikhetene mellom fattig og rik fortsetter å vokse,
sier Fared. Hun mener frihandel mellom Afrika og Vesten vil føre til
økt markedsadgang for Vesten i Afrika, takket være bedre teknologi og
subsidiert vestlig jordbruk.
MARKEDSADGANG FOR HVEM
Storbrittanias
statsminister, Tony Blair, er en av de siste som har hevet
frihandelsfanen og bedt om større markedsadgang for afrikanske varer.
Fared er imidlertid ikke imponert.
- Skeivhetene som eksisterte
under kolonitida finnes fortsatt. Råvarer går fra Afrika, for eksempel
til USA, og kommer i retur til Afrika som ferdige produkter. Det finnes
klausuler i de amerikanske handelslovene, hvor det slås fast at
afrikanske varer må inneholde deler av amerikanske varer for at de skal
få adgang på det amerikanske markedet.
- Den økonomiske
urettferdigheten vil fortsette til tross for alt snakk om
markedsadgang. Afrika har ikke kapasitet til å konkurrere på lik fot
med Vesten. Argumentasjonen om økt markedsgang for afrikanske varer i
Vesten handler faktisk om det motsatte: Om at Europa og USA skal få et
større marked her i Afrika, mener Tracy Fared.
JORD TIL DE FÅ, OG TIL EKSPORT
Patrick
Bond er en annen markant kritisk røst i Sør-Afrika. Han er professor og
forsker ved University of Witwatersrand i Johannesburg. Bond har gitt
ut flere bøker om sosial og økonomisk urettferdighet i det sørlige
Afrika, blant andre Warning Against Global Apartheid. Han skriver også
jevnlig på det alternative nettstedet ZNet. Bond inviterer på en tur i
parken for å kaste sendeplate sammen med sønnen sin. Mellom kastene
deler han sitt syn på frihandel og Afrika med X:
- Erfaringene fra
midten av 1970-tallet viser at afrikanske land handler i store mengder.
Volumet på handelen fra Afrika øker, men prisene synker og dermed
synker også inntektene, slår Patrick Bond fast.
- I tillegg til
dette ser vi at de i Afrika som tjener på handelen er en handelselite
som oppnår monopol. Velstanden som skapes i Afrika er svært ujevnt
fordelt - noe også Verdensbanken har sagt seg enige i. Videre ser vi at
de beste landområdene, i nærheten av flyplasser, havner og jernbaner
heller blir brukt til eksportjordbruk enn til lokalt
selvforsyningsjordbruk. Dette bidrar til å sette matsikkerheten i fare.
Bond nevner også eierkonsentrasjon av den beste jorda, miljøskader og
overproduksjon som andre problemer som forsterkes av økt frihandel.
-
Handelsliberalisering skaper ikke utvikling i Afrika. Det underutvikler
Afrika, hevder Bond og fortsetter: - Jeg har liten forståelse for den
britiske organisasjonen Oxfam og andre som angriper subsidier i Vesten
som hindrer markedsadgang for Afrika. Bare store plantasjebruk i Sør
vil tjene på mindre subsidier på bekostning av småskalajordbruk i nord.
TIL HVILKEN PRIS
Hjemme
hos Patrick Bond blir George Dor med i diskusjonen. Dor er aktiv innen
organisasjons- og aktivistmiljøet i Johannesburg og kritisk til
frihandel og opptatt av hva det vil koste Afrika å få større
markedsadgang i Vesten.
- Man må være klar over at markedsadgang er
noe Vesten gir i en forhandlingssituasjon. Deres motkrav fører til
enorme kostnader for vanlige folk og tusenvis av lokalsamfunn.
Dor
peker på liberalisering av offentlige tjenester som utdanning, helse og
vann som noen av motytelsene for økt markedsadgang. Dette vil være
svært ødeleggende for de afrikanske samfunnene. Det ligger også i
kortene at internasjonale selskaper i Nord vil være blant de første til
å kaste seg over de nyprivatiserte tidligere statlige selskapene og
tjenestene i Afrika.
ET KLASSESPØRSMÅL
Men hvis frihandel og åpne markeder har så få positive følger, hvorfor støtter da afrikanske ledere denne politikken?
-
Etter min mening er dette et klassespørsmål. Bare en liten del av
afrikansk jordbruk kan tjene på økt handel. Det er de store,
kommersielle farmerne som har mulighet for å drive eksportjordbruk.
Flertallet avsmåbøndene vil derimot merke økt konkurranse og vil lide
store tap. Dor peker også på at mange afrikanske ledere har en
personlig interesse av å samarbeid med de store. Afrikas inntreden i
WTO, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har samtidig gitt
noen få ledende afrikanere muligheten til å bli med i det gode selskap,
noe som også innebærer verv og titler.
Med tanke på Afrikas
manglende utvikling og fallende økonomi kan det være fristende å henge
seg på Unge Høyres og frihandeltilhengernes argumentasjon om "Trade not
Aid". Handel har flere ganger vist seg å være en god motor for vekst og
velstand. Men etter å ha snakket med noen kritiske afrikanere, sitter
vi igjen med noen grunnleggende spørsmål: Hvor og for hvem er det
handel skaper vekst? For det store afrikanske flertallet eller for det
rike mindretallet?


Tips en venn