Inne på sitt knappe åtte kvadratmeter store kontor sitter Håvard
Hegre bøyd over store papirbunker. Stipendiaten ved Institutt for
statsvitenskap arbeider med statistiske analyser og hans tallrekker
viser at handel mellom stater øker sjansen for fred.
- Teorien om
"den liberale fred" går ut på at det er mindre sannsynlig at land som
handler med hverandre går til krig mot hverandre enn at land som ikke
handler sammen gjør det, forklarer Hegre. - Tesen er at jo mer kostbart
det er å gå til krig, desto mindre attraktivt er det å føre en
aggressiv utenrikspolitikk. Hvis det er en viktig handelsstrøm mellom
to land, kan krig bli så dyrt at det ikke "lønner" seg, sier Hegre.
Ifølge Hegre er det enda flere grunner til at handel reduserer
sannsynligheten for krig.
- Handel gir også økt kunnskap om
handelspartnerne, man blir kjent med andre kulturer og får informasjon
om hverandre. Logikken er at økt kjennskap reduserer frykt og gir
grobunn for fredelig sameksistens.
I tillegg gir handel tilgang på
ønskede varer, som gjør at man ikke trenger å gå til krig for å få tak
i dem. Handel har for eksempel erstattet kolonialisme, påpeker Hegre.
- I Afrika er det flest borgerkriger. Hva da?
-
Det samme resonnementet kan overføres til interne stridigheter. Hvis
for eksempel en folkegruppe innad i et land er avhengig av økonomisk
samkvem med andre grupper, vil handel begrense deres ønske om krig.
Tilsvarende blir det lettere for en region å kreve selvstendighet hvis
den er økonomisk uavhengig.
MODELLENS BEGRENSNINGER
- Gjelder teorien alle land til alle tider?
-
Jeg har gjort statistiske analyser av historiske data, og funnet noen
begrensninger ved teoriens gyldighet. Teoriens forklaringskraft er
sterkest for de mest utviklede landene som handler med videreforedlede
varer. Det er følgelig ikke sikkert at handel med råvarer gir samme
fredseffekt som handel med industrivarer, sier han og fortsetter:
-
Det er vanligst å handle med sine naboland, men afrikanske land skiller
seg fra dette generelle mønsteret. Afrikanske land samhandler i
hovedsak med stormakter, spesielt sine tidligere koloniherrer. Teorien
gir bedre forklaring når vi ser på forholdet mellom to jevnbyrdige land
hva økonomisk tyngde angår. Dette skyldes at handel med et lite land
betyr så lite for en stormakt at det ikke spiller inn i krigskalkylen.
FREDELIGE FRAMTIDSUTSIKTER LIKEVEL?
Håvard
Hegre mener at mangel på tette handelsforhold mellom afrikanske land
kan ses på som en av årsakene til krigene på kontinentet.
- En av grunnen til at EU ble opprettet var ønsket om fred. Kan EU være et forbilde for Afrika?
-
Ja, svarer Hegre bestemt, men moderer seg så noe: - Afrikanske land er
mye fattigere enn EU-landene var etter andre verdenskrig. Det hjelper
ikke bare å handle med hverandre, et høyt utviklingsnivå er også
nødvendig for at "den liberale fred" skal inntreffe. - I den grad
handel fører til vekst i Afrika, vil handel ha en positiv effekt med
hensyn til kriger på lang sikt, forklarer Hegre.
Forfektelsen om at
handel gir fred faller inn under liberal teori, som vektlegger
individets positive rolle. Ifølge teorien vil stor individuell frihet i
forhold til staten ha mange gode konsekvenser. Blant annet vil det føre
til demokrati og handel, og derigjennom økonomisk vekst og fred, mener
Hegre. Individer er ikke interessert i krig. Det er det stater som er,
slår Hegre fast.
Jeg forlater kontoret hans med en komplisert
likning i hånda: Med den kan man regne ut nytten av å gå til krig ut i
fra hvor kostbar selve militæraksjonene er, hvor store landene er i
forhold til hverandre, og hvor mye handel som går tapt for hvert år
krigen varer. Er det virkelig så enkelt?
Tips en venn