I 1991 trådte våpenhvileavtalen mellom Marokko og Polisario i kraft. Avtalen har siden den gang blitt overvåket av FN-operasjonen MINURSO (United Nations Mission for the Referendum in Western Sahara), som også har som oppgave å forberede og gjennomføre folkeavstemningen. FNs planer for Vest-Sahara er i tråd med organisasjonens 40 år lange avkoloniseringstradisjon. I FN behandles den tidligere spanske kolonien som et uløst kolonispørsmål, og slike spørsmål løses ofte gjennom folkeavstemning. FNs Sikkerhetsråd har derfor fattet et titalls vedtak som krever avstemning i Vest-Sahara.
Før spanjolene forlot sin koloni i 1976, gjennomførte de en folketelling. Det var denne som i 1991, 16 år etterpå, skulle utgjøre grunnlaget for folkeavstemningen. MINURSO fikk i oppgave å identifisere og registrere de stemmeberettigede. Men helt siden registreringen startet høsten 1994, har Marokko stukket kjepper i hjulene for FNs arbeid. Den tidligere lederen av MINURSO, Frank Ruddy, uttalte i oktober i fjor til FNs avkoloniseringskomité at "fra den dagen [identifiseringen begynte] stoppet MINURSO å være en FN-ledet operasjon, og ble i stedet et instrument for marokkansk dominering av registreringsprosessen". Ruddy har sagt opp sin stilling som MINURSO-sjef i protest mot FNs håndtering av Vest- Sahara-saken. Mens Front Polisario er overbevist om at avstemningen vil lede til nasjonal selvstendighet, har marokkanske myndigheter gjentatte ganger erklært de utelukkende vil akseptere et resultat som anerkjenner fortsatt marokkansk kontroll over nabolandet. Avstemningen har ennå ikke blitt holdt, og Marokko nekter nå å samarbeide med FN om gjennomføringen av en slik avstemning. Etter at FN har brukt 12 år og nesten 600 millioner dollar på å identifisere de 86.412 stemmeberettigede, krevde Marokko først at FN skulle gjennomføre identifiseringsprosessen på nytt, for deretter å insistere på at folkeavstemningen må strykes helt. Nå insisterer okkupasjonsmakten på at FN skal godkjenne annekteringen gjennom en autonomiløsning.
FNS SPESIALUTSENDING MED OMSTRIDT FORSLAG
Kofi
Annans personlige utsending til Vest-Sahara, den tidligere amerikanske
utenriksministeren James Baker, la våren 2001 frem en skisse til en
såkalt rammeavtale ("Framework agreement") for Sikkerhetsrådet. Skissen
innebar FNs forarbeid fra det siste tiåret skulle legges til side og at
en folkeavstemning basert på retten til selvbestemmelse, skulle droppes
for godt. I stedet ble det foreslått at de saharawiske flyktningene
skulle få vende hjem og at Vest-Sahara skulle gis en viss autonomi
innenfor grensene av Marokko. Etter fem år skulle en avstemning
avholdes, og alle som hadde bodd i territoriet det siste året, også
marokkanere, skulle ha rett til å stemme. Baker innrømmet i etterkant
overfor Sikkerhetsrådet at den kontroversielle skissen var skrevet av
det marokkanske regimet, med noen "mindre justeringer" gjort av ham
selv.
Forslaget ble behandlet i Sikkerhetsrådet i tre omganger, men
ble til slutt forkastet i juli 2002. I Resolusjon 1429 gjentok
Sikkerhetsrådet saharawienes rett til selvbestemmelse som grunnlag for
en løsning, og at planen fra 1991 for en folkeavstemning må
gjennomføres. MINURSOs mandat ble nok en gang forlenget. Bakers tap i
Sikkerhetsrådet ble betegnet som et ydmykende nederlag for ham
personlig, for Kofi Annan og for Marokko. Selv om USA og Storbritannia
i utgangspunktet støttet fremstøtet, trakk de seg da det viste seg å
være stor motstand blant de andre medlemmene. Dermed stod Frankrike
igjen, som det eneste landet i Sikkerhetsrådet med støtte til Baker og
Marokko.
NYTT FORSLAG, GAMMELT INNHOLD
Overraskelsen
var derfor stor hos de fleste da Baker i januar i år la frem en ny
utgave av rammeavtalen for Sikkerhetsrådet. På noen få punkter var
forslaget endret, blant annet av kravet for å delta i avstemningen ikke
lenger ett års botid i Vest-Sahara. Istedet skulle alle som hadde bodd
i området siden 31. desember 1999 ha rett til å avgi stemme. Bakers
forslag er ment som et utgangspunkt for ytterligere forhandling, men
Polisario har med to forskjellige grunner varslet at de vil avvise
forslaget. For det første innebærer forslaget at hundretusener
marokkanske bosettere vil kunne stemme i avstemningen om Vest-Saharas
framtid. Dermed vil avstemningen gi Marokko den seieren de krever for å
ville delta i prosessen. For det andre reagerer Polisario på den
foreslåtte overgangsperioden på fem år, som skal finne sted i påvente
av avstemningen. Polisarios representant i Madrid, Brahim Ghali, har
uttrykt at Bakers forslag innebærer en legitimering av den marokkanske
okkupasjonen, ettersom det medfører en midlertidig autonomi under
marokkansk kontroll. Forslaget skal behandles av FNs Sikkerhetsråd i
slutten av mars 2003, men den negative responsen fra Polisario vil
trolig føre til nok en utsettelse.
STERKE ALLIERTE
Marokkos
viktigste allierte har tradisjonelt vært Frankrike. De to landene har
tette historiske bånd og er viktige handelspartnere. Store deler av
marokkansk våpenimport kommer fra Frankrike. Også USA og Storbritannia
har etter hvert sterke bånd til Marokko. Landet ligger strategisk
plassert ved innløpet til Gibraltarstredet, og er en av de mest
vestligorienterte araberstatene. USA har dessuten militære baser i
Marokko. Både franske og amerikanske oljeselskaper har inngått avtaler
om ulovlig oljeutvinning fra det okkuperte Vest-Sahara.
MAROKKO STADIG MER ISOLERT FRA SINE NABOER
Okkupasjonen
og en lite samarbeidsvillig holdning overfor FN har skapt internasjonal
irritasjon og en viss slitasje i Marokkos forhold til andre afrikanske
land, til Spania og til de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. Da Den
afrikanske union ble opprettet i Durban i juli 2002 forsøkte Marokko,
det eneste afrikanske land som ikke var med i forløperen OAU
(Organisasjonen for afrikansk enhet), å få den saharawiske republikken
(SADR) utestengt. Forsøket mislyktes, og SADRs president og Polisarios
generalsekretær Abdelaziz ble valgt til visepresident for AU. Marokko
nekter fremdeles å slutte seg til AU før SADR er utestengt.
Spania har blitt klarere i sin støtte til en folkeavstemning basert på folkeretten, slik FN krever. Spanias holdning, og spørsmål om fiskerettigheter, oljeleting ved Kanariøyene og kritisk omtale av den marokkanske kongen i spanske medier, var det som fikk Marokko til å ensidig trekke sin ambassadør tilbake fra Madrid i oktober 2001. I juli 2002 okkuperte marokkanske soldater den spanske øya Perejil, og Spania trakk sin ambassadør tilbake fra Marokko. Det var et svært kjølig forhold mellom de to landene frem til januar 2003, da de respektive ambassadørene vendte tilbake.
NY KONGE AV MAROKKO
Tegn
til en begynnende demokratisering i Marokko på slutten av 90-tallet,
gav nytt håp om en fredelig løsning på konflikten. Da kong Hassan II
døde i juli 1999, vokste håpet. Størst optimisme gav det imidlertid da
den nye kongen, Mohammed VI, sparket den mektige innenriksministeren
Driss Basri, og fratok innenriksdepartementet eneansvaret for Vest-
Sahara. I løpet av året som fulgte kong Hassan IIs død, skrev stadig
flere avis-redaksjoner om Vest-Sahara, et tema som fortsatt er
tabubelagt i marokkansk presse. Men Mohammed VI har igjen strammet
grepet. Flere journalister og redaktører har de siste årene mistet
jobben eller blitt stilt for retten. Ifølge Reportere Uten Grenser ble
ni aviser sensurert i løpet av 2002 for omtale av okkupasjonen, for
kritikk av kongen eller for mistanker om korrupsjon.
Etter at antydningene til demokrati har vist seg bare å gi overflatiske endringer, har saharawienes nyvunne håp svunnet. Myndighetene fortsetter å slå hardt ned på opposisjonen, men saharawiske demonstranter blir likevel stadig modigere. Mange saharawier har blitt arrestert og dømt på politisk grunnlag. Amnesty International og lokale menneskerettighetsaktivister bemerker at den marokkanske strategien har forandret seg fra bruk av "forsvinninger" til bruk av politisk motiverte anklager og dommer.
FARLIG UTVIKLING
Marokko
har innenrikspolitisk lagt stor prestisje i å beholde Vest-Sahara, og
ønsker ikke at rundt 400.000 marokkanske bosettere og soldater skal
returnere til Marokko. Samtidig er utålmodigheten stigende blant
saharawiene på det okkuperte området, spesielt blant de unge, etter 27
år med marokkansk kontroll. Marokko er i dag mer avvisende til den
opprinnelige fredsplanen enn noen gang tidligere. Dette sammenfaller
med lovende utsikter for oljeutvinning fra de okkuperte områdene og et
stadig svakere internasjonalt press for å få gjennomført den planlagte
folkeavstemningen. Med denne bakgrunnen lover ikke James Baker og Kofi
Annans siste fremstøt i Sikkerhetsrådet særlig godt.
Tips en venn