Makt- og globaliseringsutredningen
Pax Forlag 2003
Norge kan gjøre en spesiell innsats for utviklingslandene fordi landet "ut fra hele sin kultur og historie har representert frihetens og demokratiets sak, og fordi alle vet at vi ikke kan mistenkes for å ha noen interesse av å utbytte folk." Sitatet fra Einar Gerhardsen i trontaledebatten om oppstartingen av norsk uviklingshjelp, illustrerer forestillingen som fortsatt danner grunnlaget for fortellingen om Norges forhold til utviklingslandene. Ikke minst i forbindelse med fredsmekling trekkes det fram at Norge er spesielt fredselskende, ikke har noen kolonihistorie og derfor nyter tillit.
Knut Nustads bok "Gavens makt", som handler om makt knyttet til utviklingstanken og bistanden, starter med å rive fra hverandre dette idealiserte bildet. Norge har vært del av den europeiske maktpolitikken og ekspansjonen gjennom århundrer, inkludert kolonihistorien der vi som del av Danmark-Norge hadde kolonier i India, Afrika og Amerika. Det at vi var små, og dermed ikke hadde spesielt stor betydning i det store bildet, betyr ikke at vi ikke var med på ferden. Det er på denne bakgrunnen også vårt forhold til utviklingslandene må ses.
Mot dette bakteppet, tar Nustad for seg de store linjene i utviklingsdebatten og bistanden etter andre verdenskrig. Bistand var ikke noe som ble funnet opp i 1945 og satt ut i livet av utelukkende barmhjertighet og humanitære hensyn. Både i Norge og i resten av Vesten var bistanden en politisk strategi ut fra så vel interne som internasjonale hensyn, ikke minst å stagge kommunismens frammarsj. I Norge var en av hensiktene med oppstarten av bistanden (Indiahjelpen i 1952) å sørge for at radikale intellektuelle i arbeiderpartikretser kunne få noe annet å pusle med enn å kritisere den gjeldende sikkerhetspolitikken.
Nustad fokuserer på makt, et aspekt som i liten grad har vært del av den offisielle framstillingen av utviklingsideen og bistandsarbeidet, men som er helt nødvendig både for å forstå hvorfor prioriteringen fra givere er slik de er, og hvorfor effektene av bistanden blir slik de blir. I boka ser han på de makteffektene som produseres gjennom relasjonene i utviklings- og bistandsfeltet. Dette anvender han på de ulike fasene i den teoretiske utviklingsdebatten, fra Rostows moderniseringsteori, via Frank og avhengighetsteoretikernes perspektiver, til den poststrukturelle debatten. Samtidig knyttes dette til endringer i fokuset for den praktiske bistandspolitikken, blant annet NØV-politikken på 1970- tallet. Mens den første fasen illustreres av en gjennomgang av den første norske bistandsinnsatsen, Kerala-prosjektet i India, eksemplifiseres 90-tallets bistandsforståelse gjennom et husbyggingsprosjekt i Sør-Afrika. Han viser makteffekter på alle disse nivåene, først og fremst hvordan fattigdommen blir avpolitisert og samtidig et problem som er styrbart for utviklere utenfra. Den viktigste makteffekten, det Nustad kaller temporal segregering, innebærer at man kutter over relasjonene mellom fattigdom og rikdom. Det er ingen sammenheng mellom vår rikdom og deres fattigdom, de henger bare litt etter i utviklingen. Denne forståelsen er eksplisitt i moderniseringsteorien, men Nustad argumenterer for at den samme makteffekten er implisitt i dagens rådende utviklingsforståelse, med vekt på "godt styresett", menneskerettigheter og "utvikling nedenfra"; De mangler som skal rettes på i Sør trer fram ved at samfunn sammenliknes ikke så mye med hvordan våre land faktisk blir styrt, men hvordan våre land ideelt sett skulle vært styrt. Løsningene er konkrete, pragmatiske og apolitiske, og resultatet er patologisering av et politisk problem og formynderskap i bistanden.
Dette er et stort prosjekt å få dyttet inn på 150 boksider. Styrken til boka er at den viser sammenhenger, opphavet til motesvingninger i utviklingsretorikken, og ikke minst kobler teori med praktiske bistandserfaringer. Svakheten er at dette nødvendigvis må bli noe skissepreget. Nyanser, som kan være viktige for helhetsbildet, må bli borte i en slik kort men kjempestor fortelling. Når konklusjonen om at "utvikling nedenfra" ikke virker baseres på en historie fra et husprosjekt i Durban ridd av interne maktkonflikter, er en nærliggende innvending at dette var et mislykket forsøk på "utvikling nedenfra som strategi ovenfra", men at det ikke betyr at det ikke finnes steder hvor en slik tilnærming har fungert. Dette er bare et lite eksempel, poenget er at en når en leser denne overgripende framstillingen av maktrelasjoner i utviklingsdebatten må en ha i bakhodet de andre - fortrengte - framstillingene som kan gi et annet bilde. Boka er imidlertid skrevet på en så åpen og klar måte at den må leses som en invitasjon til en mer informert og reell utviklingsdebatt, snarere enn etablering av den totaliserende sannheten om bistand.
Tips en venn