- Vilkårlige arrestasjoner brukes systematisk for å terrorisere politisk aktive på venstresida, sier Mona Wærnes, som leder Sosialistisk Ungdoms utvekslingsprosjekt med ungdomsorganisasjonen i det colombianske kommunistpartiet. Hun kom i februar tilbake til Norge etter et fire måneder langt opphold i Colombia. Nylig ble en av lederne i Colombias kommunistparti satt i varetekt uten noen offisiell anklage. Ifølge Wærnes er ti prosent av Colombias internflyktninger tidligere aktive fra venstresida og student- og menneskerettighetsorganisasjoner som har mottatt dødstrusler for arbeidet sitt.
DØDELIG ENGASJEMENT
I
slutten av februar utførte politiet razzia mot et av Ungkommunistenes
samlingshus i hovedstaden og satte et medlem i varetekt. Ledelsen
frykter for livene sine og tar sine forholdsregler deretter: Egne
livvakter, skuddsikre biler, sikre mobiltelefoner. Man diskuterer ikke
politikk på gata, i frykt for å bli overhørt av medlemmer av president
Uribes nyopprettede nettverk av rundt en million sivile informanter.
-
En venn av meg måtte rømme fra hjembyen etter at noen tipset ham om at
han sto på de paramilitæres likvideringsliste. Den som varslet ham er
faktisk selv paramilitær, men samtidig en gammel venn av familien,
forteller Wærnes.
FRITT VILT
Fra offisielt hold antydes hele tiden at det tette bånd mellom geriljaen, NGOer og venstrepartier.
-
Gjennom media formidler landets ministere virkelighetsoppfatningen: "Er
du ikke med oss, er du mot oss". Slik ønsker myndighetene å tie
kritiske røster, sier Flyktningerådets stedlige representant i
Colombia, Eigil Kvernmo. Når politisk aktive på denne måten settes i
bås med det som fra offisielt hold omtales som terroristorganisasjoner,
blir de i mange tilfeller nærmest fritt vilt for de høyreekstreme
paramilitære gruppene. En senator fra et av regjeringspartiene
karakteriserte nylig en av de viktigste
menneskerettighetsorganisasjonene, Den colombianske juristkommisjonen,
som den politiske armen til FARC-geriljaen.
- Dette er i beste fall høyst uansvarlig og setter livene til de som jobber i organisasjonen i direkte fare, sier Kvernmo.
JERNGREP
Staten
har opprettet tre "rehabiliteringssoner", områder hvor lokale
guvernører styrer ved hjelp av unntakslover. Ifølge utenlandske
observatører har sentralmyndighetene dårlig innsyn i det som foregår i
disse områdene. Utlendinger må varsle besøk til sonene åtte dager i
forveien, og det er ikke uvanlig at kjøretøyer blir beslaglagt av
regjeringssoldatene.
- Det er et opplegg som ofte virker helt
tilfeldig. I mange tilfeller er opp til den enkelte soldat å avgjøre
hva som skal beslaglegges, hvem som hindres adgang, sier Eigil Kvernmo.
Han
mener denne vilkårligheten i hærens oppførsel er i ferd med å spre seg
ut til resten av Colombia og dermed kan hindre arbeidet til
organisasjoner som hans egen. Flyktningerådet er ikke selv til stede i
rehabiliteringssonene.
MELLOM BARKEN OG VEDEN
Bare
de siste seks årene har over to millioner mennesker blitt drevet på
flukt i kamper mellom regjeringshæren, geriljabevegelsene og
paramilitære grupper. Nabolandene Venezuela og Panama har som praksis å
sende tilbake colombianske flyktninger som søker beskyttelse.
- Det finnes ingen trygge steder i Colombia lenger, sier Kvernmo.
-
Mulighetene for humanitær innsats vil bli enda mindre etter som både
geriljaen og myndighetene nå trapper opp sine væpnede aksjoner. Ifølge
Kvernmo har regjeringshæren og paramilitære dessuten hovedansvaret for
at over 70 områder i landet er blokkert. Her er tilgangen på mat og
medisiner enten helt eller delvis avkuttet, for eksempel i Choco vest i
landet, hvor befolkningen sulter.
SISTE UTVEI
Mona
Wærnes i SU er ikke i tvil om at president Uribe gjennom sin harde
linje gjør politisk arbeid gjennom normale kanaler vanskelig.
-
Arrestasjonene, razziaene, beslagene, påståtte "terrorforbindelser"...
Alt dette er et spill for å presse folk vekk fra politisk opposisjon,
mener Wærnes.
- Jeg kan forstå at enkelte velger å gå over til FARC.
Mange står igjen med to utveier: Den ene er å fortsette å jobbe åpent
politisk og dermed risikere livet. Noen velger til slutt den andre
utveien og melder seg til tjeneste i geriljaen. Jeg tror det er
vanskelig for de fleste nordmenn å sette seg inn i hva det vil si å
måtte ta en slik beslutting.
Tips en venn