Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Vi befinner oss i byen Mopti, seksti mil nord for hovedstaden Bamako. Byen, som gjerne omtales som «Malis Venezia» på grunn av den viktige havnen som danner livsgrunnlaget for handelen i området rundt, er landets fjerde største. Omlag 120 000 mennesker bor her i Saharas randsone, en halv dags reise fra det myteomspunnede Timbuktu.

- Her i Mali har 90 prosent av befolkningen aldri hørt om homofili, forteller en ung malier jeg treffer i byen, og fortsetter:

- 5 prosent har hørt om det, men tror ikke sine egne ører. De tar det som fiksjon og fantasi og ler litt av det. De resterende 5 prosent vet det eksisterer, men ser på homofile som gale.

- Mali er et land som ikke er særlig utviklet ennå, avslutter han.

En eldre mann jeg møter mener homofili er fordømt av hele samfunnet, av muslimer, kristne og animister.

- Homofili er veldig sjeldent i Mali. Hvis man hører om det har det kommet fra utlandet, fra Europa, legger han til.

Dette er en vanlig oppfatning som ofte dukket opp når jeg forsøkte å snakke om homofili med folk jeg møtte i Mali. Ofte legges «skylden» på innflytelse utenfra og at homofili har bredt om seg på grunn av turisme fra rike, vestlige land.

Lite informasjon

Leter man etter informasjon om homofile grupper i Mali, vil man som regel lete forgjeves. For den som er ute etter en god kilde til informasjon om homoseksualitet i Afrika, vil det sørafrikanske nettstedet Behind the Mask som regel være en god begynnelse. Men på nettsidene deres finner man ingen organisasjoner som jobber åpent for homofiles rettigheter i Mali, og få andre kontakter er listet opp. I det hele tatt er det skrevet og sagt lite om homoseksualitet her, med noen få unntak. Den maliske journalisten Almahady M. Cisse undersøkte for en tid tilbake homomiljøet i Malis hovedstad, Bamako. Konklusjonen til Cisse, som han publiserte i en artikkel som ble lagt ut på flere maliske nettaviser, er at homomiljøet i Bamako sakte men sikkert er iferd med å bli større. Men ifølge Cisse er det likevel et lite og avgrenset miljø, hvor alle kjenner alle og ingen ønsker å stå frem med navn.

Et av hovedpoengene til Cisse er at de homofiles utsatte minoritetsposisjon har gjort dem til en sosial gruppe som er preget av dyptgående solidaritet overfor hverandre og hvor man yter mye gjensidig hjelp i det daglige. Fenomenet er selvsagt ikke ukjent, det er en en vanlig sosial forsvarsmekanisme for utsatte grupper som nok eksisterer på tvers av de fleste kulturer. En av de få som har fått innsyn i hvordan denne gruppefølelsen faktisk fungerer, og som har fortalt om det i etterkant, er den anerkjente maliske sangeren Salif Keita. I et intervju med et fransk nyhetsbyrå for noen år siden fortalte han om hvordan det at han var albino gjorde at han ble utsatt for diskriminering og sosial utstøtelse. Redningen for Keita ble Bamakos homofile miljø, hvor han fant aksept og forståelse for sin situasjon. Ifølge Keita var det på grunn av bistand herfra at han fikk startet sin karriere som sanger. I den desperate livssituasjonen han var i, sørget menn i det homofile miljøet for at han fikk både klær og hjelp til å ordne sine første oppdrag som sanger i Bamakos barer. Idag er han en av Malis internasjonalt kjente musikere.

En bekjent

En uke er gått siden jeg gjorde mine første sonderinger om vanlige malieres syn på homofili. Jeg sitter sammen med en håndfull voksne damer. Slarva går og når temaet homofili kommer opp ler noen, andre rynker på nesen og noen blir sinte. De snakker om ei lesbisk dame de vet om i nabobyen. En av kvinnene forteller om en mann som bor i samme gate som henne. Han kler seg som dame og går ut og danser på nettene. En annen hisser seg opp og forteller om ei dame hun visste om som måtte skille seg fordi det viste seg at mannen hennes ikke var ordentlig mann, han oppførte seg som en dame. En tredje sier litt mer:

- Klart det finnes homofile. De er jo overalt, i enhver landsby, men de lever sitt liv i skjul, sier hun og ler litt. Hun forteller hun har en bekjent som hun mener må være homofil, han har i alle fall fortalt henne om at han kler seg som dame og går på byen. Hun kan godt ordne et møte, hvis vi vil?

To dager senere samles vi alle tre. Han viser seg å være 22 år gammel og jobber til daglig som frisør. Han forteller meg at han ikke tror det finnes en gruppe som jobber aktivt for homofiles rettigheter. Det ville ikke være mulig her i Mali.

- Her kan man ikke engang fortelle at man er homofil, selv ikke sine nærmeste, da blir man hånet, forklarer han meg. Han sier han kan samle «gruppen sin», så skal de fortelle meg «sine hemmeligheter». Men før det er aktuelt, må han vite hva de vil få i økonomisk støtte. Han antyder en sum på nærmere 40 000 norske kroner. Får han ikke pengene vil han ikke fortelle noe. Transaksjonen er selvsagt uaktuell, og samtalen vår avsluttes raskt.

Usynligheten

Forespørselen om å at man må betale for informasjon er forståelig av mange grunner. Mali er et av verdens fattigste land. Men ikke minst er det forståelig på bakgrunn av den risiko det ville innebære å skulle fortelle en såpass betydelig hemmelighet overfor en fremmed. Ifølge enkelte vi snakket med, er det en utbredt myte at det er penger å hente ved å «bli homofil» og ifølge flere får mange homofile økonomisk støtte til å starte egne bedrifter. Men frisørens økonomiske krav var nok mer et resultat av behovet for å ikke ta en uønsket sosial risiko.

Jeg fortsetter arbeidet med å finne frem til noen som kan fortelle mer. Etter flere forsøk får vi kontakt med Omara, som i over ti år har jobbet med opplysningsarbeid om hiv og aids, blant annet for hjelpeorganisasjonen Plan International. Han mener at homoseksualitet er sjeldent i Mali fordi 90 prosent av befolkningen er muslimer, og at homofili derfor ikke tolereres.

- For en god muslim er det vanskelig å snakke om homoseksualitet. Men jeg, jeg ser verden annerledes, fremholder han. Han forteller at selv om samfunnet i liten grad aksepterer homofili finnes det jo likevel. Men, i likhet med fleste andre, er også Omaras kjennskap til fenomenet ganske løst, og han legger til at det på hans eget hjemsted var noen homofile som han kjente til.

Dobbeltliv

Vi fortsette samtalen. Ifølge Omara er samfunnets reaksjon på homofile avhengig av hvordan personen lever ut sin legning. En homofil som ikke vil gifte seg og viser at han er homofil, blir ekskludert fra familien og samfunnet. Men dersom man velger å gifte seg og stifte familie, får man ofte være i fred selv om man har homoseksuelle forhold på si.

- De er intelligente, de lever et dobbeltliv, forteller han om dem som velger en slik løsning. Den tredje gruppen Omara kommer inn på under samtalen vår, er det vi i vesten ville kalle transvestitter. Det vil si menn som oppfører seg som damer, kler seg som damer, snakker som damer og gjerne holder i lag med dem.

- I Mali blir de ansett som ufullstendige mennesker, de mobber og ler man av, forteller han. Men Omara tror ikke homofile i Mali er særlig utsatt for vold.

- Nei, stort sett ikke. Men dersom man mener en homofil har oppført seg usømmelig, for eksempel hatt sex med for unge gutter, vil det være en sak som de gamle og vise i landsbyen tar opp med vedkommende. Han forklarer at siden fenomenet er veldig sjeldent i Mali, er det vanskelig for de homofile å finne faste partnere, og dessverre brukes ofte yngre prostituerte gutter som en siste utvei.

Usynligheten som homofile lever under rammer også på andre måter. Omara trekker frem arbeidet han har gjort i forbindelse med forebygging hiv og aids.

- Temaet homofili tar vi bare opp i parentes. Hvis vi forteller at hiv smitter gjennom seksuell omgang, nevner vi at det også smitter ved seksuell omgang mellom mennesker av samme kjønn, avslutter han.

Tilbake foran PC-en finner jeg frem til en chatteside hvor homofile som har reist i Vest-Afrika forteller om sine reiser. Det viser seg at erfaringene er høyst ulike. Flere av dem har ikke funnet noe homoliv og mener Mali er veldig strengt og lukket og at man skal være høyst forsiktig med å vise sin legning. Andre har derimot hatt større hell med seg, og spesielt opplevd det homofile miljøet i Bamako som både dynamisk og åpent.