I møtet mellom økologi og turisme har det vokst fram en ny type internasjonal turisme der "økoturisme" er en hyppig benyttet betegnelse i likhet med andre begreper som: "myk turisme", "ansvarlig turisme", "grønn turisme" og "miljøturisme". Disse formene for turisme blir av entusiastiske tilhengere presentert som et alternativ til den hordelignende masseturismen som ofte skaper store miljøproblemer og fører til overfladiske og ensidige forhold mellom de besøkende og lokalbefolkningen. I kontrast til dette går hovedprinspippene i økoturismen ut på å ivareta naturen der man reiser og å ta hensyn til lokalbefolkningens kultur og tradisjoner. Det er også viktig at lokalsamfunnene får en skikkelig andel av inntektene fra turistene slik at man bidrar til langsiktige økonomiske utvikling i det området man besøker. Men selv om mange av økoturistene utvilsomt har gode intensjoner viser det seg ofte at det i praksis er vanskelig å leve opp til økoturismens idealer.
NEVER RIDE A TURTLE
Costa
Rica har etter hvert blitt et populært reisemål for økoturister, først
og fremst takket være en massiv markedsføring av landets mange
naturressurser og det enorme nasjonalparksystemet. Omlag 24 prosent av
Costa Ricas landareal består av naturreservat og parker. Det lille
landet i Mellom-Amerika, som bare har 3,6 millioner innbyggere, kan
skryte av en rikere biodiversitet enn de fleste andre land i verden.
Costaricanske myndigheters satsing på "bærekraftig turisme" har
imidlertid etter hvert støtt på problemer. Kritikere beskylder
myndighetene for å ha mistet kontrollen over den massive
markedsføringen av landet som "økoturisters paradis". Problemene i
nasjonalparken "Parque Nacional Marino Las Baulas" på Playa Grande i
Guanacaste blir ofte brukt som eksempel på hvordan utviklingen har gått
over styr. I denne parken er skilpaddeturene hovedattraksjonen, det
dreier seg om nattlige, guidede turer til stranden hvor verdens største
skilpadder legger egg. Men det som tilsynelatende representerer en
økoturists drøm, et ekte "møte med naturen" ender i mange tilfeller med
frustrasjon, skuffelse og irritasjon over andre økoturister. Og for
lokalbefolkningen er disse turene absolutt alt annet enn en drøm. For
dem er turene ensbetydende med knallhardt og dårlig betalt arbeid. For
skilpaddene er heller ikke alt rosenrødt. På tross av parkens
beskyttede status, må verdens største skilpadder finne seg i dele
stranden med forskere, parkvakter, lokale guider og en økende mengde
turister. Resultatet er at det blir stadig færre skilpadder. Hvorvidt
dette er turistenes skyld eller om det har med parkdriften å gjøre, er
det svært delte meninger om og svaret man får på dette spørsmålet
avhenger selvsagt av hvem som blir spurt og hørt. En av reglene for
skilpaddeturene lyder: "Never ride a turtle", noe som paradoksalt nok
har inspirert mange til å ri på skilpaddene når de krabber opp på
stranden. Interessene i nasjonalparkene er også motstridende, og er
knyttet til økonomi og miljø. Mange forsøker å ri på økoturismebølgen
for egen vinnings skyld, samtidig som de gir utrykk for å stå sammen
med idealistene og miljøvernerne i kampen for å redde skilpaddene og
det unike miljøet.
ØKOTURISMENS PARADOKS
Økoturismens
paradoks ligger i at den voksende populariteten til denne type reiser,
sammen med vektleggingen av attraksjoner som er følsomme for
overbelastning, bærer i seg kimen til ødeleggelsen av disse
attraksjonene. Et annet paradoks ligger i forholdene rundt
finansiering. I motsetning til masseturismen krever ikke økoturismen at
hundrevis av millioner investeres i store hotellprosjekter og moderne
infrastruktur. Myndighetene håper i stedet på å forbedre sin økonomi og
skape lokale arbeidsplasser gjennom turisme knyttet til nasjonalparker.
Men parkenes driftsutgifter er ofte høyere enn det økoturistene legger
igjen i form av inngangspenger. Slik blir mange fattige land nærmest
tvunget til å starte miljøtruende turistprosjekter, noe som hvert fall
gir høyere inntekter på kort sikt. Noen organisasjoner har foreslått
løsninger på økoturismens paradokser. Det følgende, hentet fra Rough
Guide to Costa Rica, illustrerer et mer økomilitant perspektiv: "If you
love the rainforest, then stay at home and donate money to conservation
organisations rather than travelling abroad to tramp through it and
change local communities with influxes of dólares" Når det gjelder
nasjonalparken Las Baulas og andre nasjonalparker i Costa Rica er det
faktisk blitt diskutert å gå til det skrittet å stenge parkene for
besøkende. En mykere og kanskje mer realistisk løsning er bedre
planlegging, organisering og samarbeid mellom alle partene som er
involvert. Lokal deltakelse og kontroll er viktig for å få en fornuftig
forvaltning av naturressursene og samtidig sørge for inntekter som
kommer lokalsamfunnet til gode. Og dermed kan kanskje Costa Ricas
kjempeskilpadder sakte, men sikkert bli kvitt sin bør igjen.
Tips en venn