Alt henger sammen
I forkant av den store klimakonferansen på Bali i desember har regjeringen lenge signalisert at den ønsker å stjele ledertrøya i det internasjonale klimaarbeidet. Den hardt arbeidende Solheim har like lenge fremstått som den klareste kandidaten til å få gjennomført dette «kuppet».
Når miljøpolitikken i Norge på denne måten får en så klar utviklingspolitisk tyngde, er det grunn til å rose regjeringen for valget den har tatt. Utvilsomt er mange av utfordringene vi står overfor i den internasjonale miljødebatten klart utviklingsrelevante.
Klimatrusselen dreier seg om langt mer enn bare norske utslipp. Ett av de store problemene er for eksempel regnskogshogst. Et annet stort problem er de mange fremvoksende økonomiene, som for eksempel Kina og India, som både girer opp privat forbruk og kraftkrevende industri. Uten et helhetlig utenrikspolitisk grep vil norsk miljø- og klimapolitikk fremstå som ganske uviktig. Klimapolitikk dreier seg for det aller meste om andre og større land enn Norge.
Samtidig er det grunn til å være skeptisk. Både utviklingspolitikken og miljøpolitikken kunne utmerket fått to ministerposter hver, uten at de respektive statsråder ville fått tid til å drive dank. Kampen mot fattigdommen og kampen mot globale miljøødeleggelser er såpass enorme utfordringer at det er berettiget å stille spørsmål til regjeringens valg om å la en person påta seg begge disse arbeidsoppgavene.
De siste årene har klimatrusselen blitt den store saken. Men det finnes mange flere politikkområder som utmerket godt kunne vært overtatt av en utviklingsminister. I denne sammenhengen kan vi eksempelvis nevne migrasjonspolitikken.
Internasjonal migrasjon, herunder flyktning- og asylpolitikk og arbeidsinnvandring, er felt med soleklart utviklingspolitisk innhold. Ikke bare er det relevant for internasjonal utvikling, men en samordning av dette feltet ville også kunne bidratt til å oppfylle en drøm for mange som jobber med utviklingsspørsmål: at den forankres i en større nasjonal debatt. Få politikkområder skaper så mye debatt som innvandringspolitikken. En kopling av denne til utviklingspolitikken ville utelukkende vært av det gode.
En slik samordning er inntil videre urealistisk. Og forbindelsen mellom migrasjons- og utviklingspolitikk er som nevnt kun ett eksempel. For, det er jo som Gro Harlem Brundtland engang sa: «Alt henger sammen med alt».


Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: