VERDENSMAGASINET X: Fordi verden er større 01.05.2015


Adresse:
Verdensmagasinet X
Postboks 4699 Sofienberg
0506 Oslo 
redaktor@xmag.no
– Om Vest-Sahara var kun et fattig område, hadde vi vært selvstendig for lenge siden, mener Galias datter Umetha. Høsten 2014 startet oljeboring i Vest-Sahara
I vente på krig

Hver dag venter Galia Ali. Hun venter på solnedgangens avkjøling, verdenssamfunnets handlinger, og en krig som kan ta hennes barn hjem til Vest-Sahara. Dette er hennes 39. år som flyktning i Algeries nådeløse ørken.

Mali Galaaen Røsseth (tekst og foto), Algerie
10.02.2015
Del på Facebook
  • Fakta; Vest-Sahara

    *Spansk koloni 1884–1976.

    *Okkupert av Mauritania og Marokko i 1975. Mauritania trakk seg ut i 1979.

    *Marokko og Vest-Sahara kriget i 16 år, før våpenhvileavtale i 1991.

    *Frigjøringsbevegelsen Polisario erklærte Vest- Sahara selvstendig i 1976, men har kun kontroll over ca. en tredel av territoriet.

    *Den marokkanske regjeringen tilbyr skattelette og subsidier til marokkanere som bosetter seg i Vest-Sahara.

     *En 2700 kilometer lang mur bygd av den marokkanske hæren deler landet i to.

    *Millioner av miner fra krigen omringer muren. Minene dreper og lemlester i okkupert- og frigjort område.

    *Som en del av våpenhvileavtalen ble saharawiene lovet folkeavstemningen om selvbestemmelse i 1991. Marokko har siden da hindret utførelsen.

    *I okkupert område forekommer det daglig grove menneskerettighetsbrudd gjort av marokkansk politi mot saharawier.

    *FNs fredstyrke MINURSO ble opprettet i 1991 for å sikre våpenhvileavtalen. Styrken er fremdeles i okkupert område, men mangler mandat til å rapportere menneskerettighetsbruddene. Mandatet avslås av vetomakten og Marokkos allierte Frankrike.

    *MINURSOs budsjett fra 1. juli 2013 til juli 2014 var på $60,475,700. FN største utgifter ligger likevel i flyktningleirene.

    *Journalister blir nektet adgang i okkupert område og konflikten er sjeldent dekket av media.

Bestemor Galia lener hodet mot murveggen, og vender blikket ut døråpningen. Ute steker sola, som alle andre dager i ørkenen. Det er lenge siden hun har sett noe annet enn sol og ørken.

– Jeg trodde vi måtte bli her et par uker, maks.

Vinteren 1975 flyktet den gang 16 år gamle Galia med sine brødre fra marokkansk okkupasjon i Vest-Sahara. Sammen med barn, mødre og eldre tok de seg gjennom ørkenen til byen Tindouf, vest i Algerie.

Kong Hassan II av Marokko hadde sendt ut et ønske til sitt folk om å kunne drikke te i den saharawiske byen Dakhla, og det uten saharawier til stede. Dermed var ikke Galia og resten av folket lengre trygge i sitt eget land. Kvinner og barn flyktet, mens deres menn ble soldater.

 – Kvinnene bar sine barn på ryggen og noen geiter fraktet litt vann. Vi flyktet uten sko, men hvem husker vel sko i en slik situasjon. Kongens folk ønsket å drepe alt som kunne krype og gå, forteller Galia.

Til sammen brukte de to måneder på å komme seg til Algerie. Tindouf og det algeriske folket tok imot dem med sin bistand. Krigen herjet til 1991, og kvinnene var de som måtte bygge og organisere flyktningleirene. Galia var med fra starten.

– Jeg ante ikke da at jeg bygde hjemmet til mine barn og barnebarn. Jeg trodde vi måtte bli her et par uker, maks.


Fengslet i ørkenen

Tre generasjoner og nesten 40 år har gått siden flukten. Vest-Sahara er fortsatt okkupert og rundt 160.000 saharawier lever i fem ulike flyktningleirer utenfor Tindouf. Selv om de har bygd og organisert leirene selv, er de helt avhengig av internasjonal bistand. Leirene skal være av de mest organiserte som finnes.

De har barneskoler, sykehus og egen tv kanal. Likevel er det er noe vesentlig som fremdeles mangler. Friheten har ikke Galia følt på 39 år. I dag kan hun kun beskrive for barna det hun husker av hjemlandet.

 – Vi levde som beduiner og kunne reise rundt som vi ville, blant planter og trær. Friheten var det viktigste vi hadde. Jeg husker spesielt mitt første møte med havet. Jeg så et endeløst område av vann. Det var så praktfullt.

Det eneste de ser av vann i dag, er det som distribueres i FNs tankbiler, hvilket ikke er tilstrekkelig i et av verdens tørreste og varmeste område. Matdistribusjonen er også begrenset og har resultert i under- og feilernæring blant flyktningene. Jernmangelen er spesielt stor, og anemi er registrert hos 62 prosent av barna.

Te og stille bønner

I sommermånedene kryper temperaturen seg opp på 50-tallet og livene går tvunget inn i hvilemodus. Alt de gjør er å vente, hver dag, på solnedgangens avkjøling så klart, men mest av alt på å kunne dra hjem. - Ventingen er det verste med livet her. Om vi bare visste hvor lenge vi skulle vente hadde det vært så mye enklere å håpe. Nå venter vi bare på noe uvisst, og Gud vet for hvor lenge.

Galias dager blir fylt med te-laging og stille bønner. Tekopp etter tekopp og bønn etter bønn. «Alhamdullah» sier hun i bønnene (takk Gud). De finner takknemligheten i mye, og takker Gud så ofte de kan.

Siden krigens slutt i 1991 har Saharawiene jobbet diplomatisk og ikke-voldelig for sine rettigheter. Likevel renner tålmodigheten nå ut.

 – FN ga oss et håp da de sammen med våpenhvileavtalen i 1991 lovte oss folkeavstemning om selvbestemmelse, men ingenting skjedde. Etter at blodet forsvant ble vi uinteressante og usynlige. Vi blir ikke hørt lengre. Krig er vår eneste og trolig siste løsning. 


Frustrasjon blant ungdommen

Omtrent 60 prosent av befolkningen i leirene er ungdom, mulighetene står til en brøkdel av dem.

– Det finnes ikke jobber her, ingenting finnes her. Vi kjeder oss rett og slett, forteller Galias datter Umetha på 25 år. Selv har hun en universitetsutdannelse fra Algerie, men en bachelor hjelper lite når det knapt finnes jobber i leirene.

Noen få er heldige å få jobb utenlands. Med kunnskap og penger kan de så vende tilbake til for å hjelpe sine familier og lokalsamfunn i flyktningleirene. Etter finanskrisen i Europa har likevel mulighetene blitt tynnere og langt færre.Som mange andre unge har Umetha gått lei av livet i ørkenen. Hun vil vekk.

– I hvert ledig øyeblikk flyr tankene av sted og over landegrenser. Jeg har jo håp, men det føles som å skulle strekke seg etter mirakler.

Spørsmålet om en ny krig ligger også i lufta. Umetha er ikke i tvil om hva som må gjøres.

– Vi ønsker oss selvfølgelig ikke en ny krig, men hva annet kan vi gjøre? Vi har sett våre foreldre bli gamle i disse leirene og vi har sett et likegyldig verdenssamfunn. Det er på tide at vi selv beskytter vårt land.

 Landet er mindre enn Norge, men ressursene ligger der rike, og i Marokkos hender. Med store mengder fisk, fosfat, gass og olje i Vest-Sahara har saharawiene blitt umenneskeliggjort og landområdet et økonomisk spørsmål for verdenssamfunnet. Ulovlig benytter okkupanten Marokko seg av ressursene og inngår stadig næringsavtaler med internasjonale selskaper, også norske.

I desember 2014 startet oljeboring på Vest-Saharas kyst.

– Om Vest-Sahara var kun et fattig område, hadde vi vært selvstendig for lenge siden, mener Umetha.


«Fri Sahara, fri Sahara!»

Galias barnebarn Heddu på to år løper rundt under ei kokende sol med Vest-Saharas flagg viftende i lufta. Med en ivrig stemme roper han «fri Sahara, fri Sahara». Han har nettopp lært seg nasjonalistiske rop fra naboen. Heddu er uvitende om betydningen, og uvitende om hvilken situasjon han vokser opp i. Foreldrene til denne tredje generasjons flyktning er uvitende om hans fremtid. Mor Fatima vet selv hvordan det var å vokse opp her.

 – Livet her er så begrenset. Jeg hadde så mange drømmer som ung, som alle barn og unge. Jeg ville så mye, men i dette eksilet finnes ikke mulighetene. Jeg håper og ber om at Heddu kan få leve vanlig en dag, og at hans drømmer i det minste kan være innen rekkevidde. Jeg håper han får leve i vårt hjemland. 

Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

Del på:

Tips en venn

Fotoserie


Historiske forsider

I 2011 markerer Verdensmagasinet X 20 år som magasin med et bredere utsyn mot Verden. her er noen av forsidene fra de første ti årene


Se fotoserie | Alle fotoserier

Xotisk mat
Gla'mat

Høstdepresjonen er her. Men dropp lykkepillene, stoffene som gjør deg glad kan du sise. Så er det bare å finne gode oppskrifter slik at man får gleden av å smake den depresjonsdempende maten også.


Les mer | Xotisk mat

xmag.no er et redaksjonelt uavhengig nettmagasin som inneholder artikler og saker fra Verdensmagasinet X. Verdensmagasinet X og xmag.no utgis av Fellesrådet for Afrika, Latin-Amerikagruppene i Norge, Studentenes og Akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) og Utviklingsfondet.