VERDENSMAGASINET X: Fordi verden er større 12.06.2015


Adresse:
Verdensmagasinet X
Postboks 4699 Sofienberg
0506 Oslo 
redaktor@xmag.no
Skolebarn på vei hjem utenfor Kano i Nord-Nigeria. Mange steder i Nord-Nigeria holder foreldrene barna sine hjemme i frykt for kidnapping. Foto: Maren Sæbø
Under beleiring

Befolkningen i Nord-Nigeria har vært under beleiring i fem år, fanget mellom islamistsekten Boko Haram og brutale nigerianske sikkerhetsstyrker. For et halvt år siden ble også utenomverdenen klar over dette, da mer enn 200 skolejenter ble kidnappet. 

Del på Facebook

– Hva ønsker vi!? 

– Å få jentene hjem!

 – Når vil vi ha dem hjem?

 – Nå!

 – Hvor er vi fra?

 – Chibok!

 – Hvor er vi fra??

 – Chibok!!

 Et sekstitalls kvinner og menn er samlet i Abujas Millenium Park. Det er tid for dagens gjennomgang av presseomtale. Kampanjen for å bringe 176 jenter, som av Boko Haram ble kidnappet fra sine sovesaler i Chibok i april, har nå pågått i over fire måneder. Å holde interessen for saken oppe, er ikke lett. Nigerianske aviser er for lengst over på neste store story, en håndfull ebolasmittede i Lagos. Utenlandske medier har flyttet sitt søkelys over på andre saker: bombingen av Gaza; krisen i Irak og opptøyer i den amerikanske byen Ferguson. To kvinner leder møtet i parken. Mellom slagordene, fører de en diskusjon om hva som skal skje videre. Én ting er sikkert; her må man ikke gi opp.

 – Jeg har stått her i 110 dager i strekk. I de 112 dagene protesten har pågått, har jeg kun vært borte en dag, forteller Aisha Yesufu.

 – Jeg har en datter. Jeg tenker på at dette kunne vært min datter, og da kan jeg ikke la være å reagere. Vi har hatt noen av foreldrene her, og familiemedlemmer kommer fortsatt. Akkurat denne dagen blir det lest opp flere donasjoner fra familier i Chibok. De gir mellom 3000 og 5000 naira. Det tilsvarer 150-200 norske kroner, en ganske betydelig sum for landsens familier i Nigerias fattigste provins, Borno.

 – Jeg vet hvor disse jentene kommer fra. Jeg kommer også fra et slikt sted med stor fattigdom, der jenter ikke får utdannelse, gifter seg unge og får barn. Jeg giftet meg da jeg var 24 år gammel, etter å ha tatt universitetsutdannelse. Det fikk jeg høre. Men hadde det ikke vært for min utdannelse, ville jeg ikke vært her i dag, og latt stemmen min høre. Jeg ser meg selv i disse jentene fra Chibok, og vil gjerne gi dem en stemme, sier Yesufu.

Boko Harams tilblivelse

Fram til april i år var den islamske sekten Boko Haram relativt ukjent utenfor Nigeria. Selv i Nigeria ble den sporadisk omtalt i mediene, som et økende sikkerhetsproblem. Men for stadig flere nigerianere, samt også for innbyggere i nabostater som Niger, Tsjad og Kamerun, har sekten de siste årene vært en høyst reell trussel mot deres hverdag. Ikke minst for innbyggerne lengst nordøst i Nigeria, i statene Yobe og Borno. Mohammed Yusuf ble født i landsbyen Girgir i Yobe i 1970. I sin ungdom fattet Yusuf interesse for de hellige skriftene, men også for jihad, og kom tidlig med i en sjiamuslimk sekt. Senere ble han en del av Izala-sekten, før han i 1995 gikk med i Shababul Islam. Det var denne som etter hvert fikk navnet Jam’atu Ahlis Sunna Lidda’awati wal-Jihad, «de som vier seg til fremme av Profetens lære og jihad». Da Yusuf ble leder for gruppa i 2002 hadde den også fått økenavnet Boko Haram, et navn med flere betydninger. Den mest vanlige forklaringen på navnet er at det betyr «vestlig utdanning er synd» – av boko, etter det engelske ordet book, eller Bibelen, og haram, det som er forbudt. Navnet skal gruppen ha fått for å ha brent sine eksamenspapirer. En annen forklaring knytter seg til hausa-ordet for falskhet, altså noe falskt som er forbudt.

Uansett betydning, navnet ble sittende, på tross av at gruppen tidlig refererte til seg selv som «Nigerias Taliban». Yusuf knyttet gruppen til andre tradisjoner også. I Maiduguri, delstatshovedstaden i Borno, bygget sekten en moské og en tilknyttet skole, oppkalt etter Ibn Taymiyyah (1263-1328).Taymiyyah var født like etter at mongolene tok Bagdad, og satte slik punktum for abbasidenes kalifat i 1258. Det var en tid troen var i krise. Dens kjerneområder var okkupert av den mongolske horde. Ibn Taymiyah mente løsningen var å å gå tilbake til det opprinnelige kalifatet, like etter Mohammeds tid, og leve slik Profeten selv hadde levd. Man måtte også føre en jihad, for å drive ut mongolene. Ibn Taymiyyah inspirerte siden en rekke strenge tolkninger av Islam, og hans jihad mot mongolene har inspirert salfafijihadister som Al- Qa’ida og Isil i Irak og Syria. Og altså Boko Haram.

Yusufs eget liv var ikke alltid i tråd med læren. Han skal ha kjørt rundt i en Lexus og hatt sin egen lege. Dette på tross av at skolemedisin var noe han kritiserte, ved siden av annen «vestlig» lære, som evolusjonsteori eller geografi. På tross av dette fikk han raskt mange følgere, ikke bare i Nigeria, men også i Kamerun og Tsjad. Ifølge Yinka Olomoro, som i 2013 ga ut boka «Islam and conflict in Northern Nigeria» kan Yusuf ha hatt så mange som 540 000 følgere, mange av dem unge gutter, såkalte almajiris, elever ved koranskoler som tjener til livets opphold ved tigging. I 2009 startet Yusuf sin jihad ved å angripe sikkerhetsstyrker og politistasjoner i Bauchi, Borno, Yobe og Kano.


Spesiell smeltedigel

Mannen foran meg går raskt og bestemt og gjentar at her er ingen fare, her er ingen fare, alt er rolig, du er velkommen. Muligens er den raske gangen bare en uvane han har, alltid en travel mann, alltid med sprett i beina. Men den er uvanlig, og overraskelsen blant dem vi møter på vår vei er tydelig. Når han møter noen han kjenner stopper vi knapt opp.

 – Det er helt rolig og trygt sier han, for kanskje femtende gang, mens vi forsvinner rundt nok et hjørne, ned enda en smal sti mellom bodene. Vi er i Kanos gamle marked, i hjertet av gamlebyen med røtter til minst år 999. På tross av at dette ifølge guideboken er Vest-Afrikas eldste by, renner det ikke akkurat turister mellom hus og boder her. Det er en stund siden det har gjort, de siste fem årene har kampen mot Boko Haram fortrengt gamle eventyr om emirer og sultaner, karavaner og legendariske ørkenkriger. Guiden har ikke hatt jobb på en stund, og sier han ikke skjønner hvorfor folk ikke kommer for å se.

 – Er det ikke farlig, spør jeg igjen.

 – Neida, her er det helt trygt. Se så rolige folk er, sier guiden, mens det går i marsjtakt til neste severdighet. Kanskje jeg vil ha med noe lærtøy til hest med hjem? Vi er kommet til bodene med fargerikt utstyr til Kanos stolthet, kavaleriet som to ganger i året viser seg fram foran emirens palass. Den siste av disse spektakulære forestillingene skulle ha funnet sted for et par uker siden, ved avslutningen av ramadan. Men festivalen ble avlyst etter at flere tenåringsjenter sprengte seg selv i fillebiter forskjellige steder i byen.

– Ja, handelen går litt tregt, innrømmer den ivrige guiden, i noe hastverk med å få meg tilbake i en bil.

Ved byens museum møter vi stengte dører. Av sikkerhetsårsaker. Inne i mørket får vi likevel en kort omvisning. Allerede i jernalderen var dette området, ved foten av det hellige fjellet Dala, en viktig handelsplass. Ved foten av Dala holdt presten Barbushe til. Det var kun han som kunne bestige fjellet og der blidgjøre en mektig slange som holdt til i en hule. Slangen Sarki lot landsbbeoerne trekke vann av kilden ved fjellet kun en gang i uka, og var derfor svært mektig.

Ifølge legenden kom Bayajidda, sønn av Bagdad, hit til området etter et opphold i Borno lenger øst. Der hadde han en kone og en sønn. Da han fikk høre om Sarki, bestemte han seg for å drepe slangen. Da han hadde gjort dette, tok han en lokal kvinne som elskerinne og fikk enda en sønn. Til sammen skal Bayajidda ha fått tre sønner med tre forskjellige koner, en i Borno og to ved Kano. En av sønnene Bawo, fikk igjen seks sønner. Sønner og sønnesønner grunnla sju bystater, Kano, Rano, Gobir, Katsina, Zaria, Biram og Daura, de opprinnelige seks hausa-bystatene i Nord-Nigeria. Bayajiddas sønn i Borno grunnla et dynasti der. Fortellingen om Bayajidda og hans sønner, og sønnesønner finnes i mange forskjellige varianter, men alle er de en form for opprinnelsesmyter for det hausadynastiet som fra 999 styrte Kano, og senere nabober som Katsina og Zaria. Forbindelsen til Bagdad og Midtøsten forteller i disse mytene også om en religion på vandring. Den mytologiske forfaderen tar attpå til livet av den guden, slangen Sarki, som regjerte i området tidligere. Men Islam ble ikke statsreligion i Kano før noen århundrer senere. Til Kano, som i løpet av de første århundrene etter Bayajidda fikk sine imponerende bymurer, kom folk fra kongerikene i Vest, som Mali og Songhay, karavaner fra nord og handelsmenn fra Borno og Darfur i øst. Markedet som i dag er underlig stille, var både opprinnelsessted og endepunkt for karavaner. De talte hundrevis av kameler, og ifølge europeiske oppdagere på begynnelsen av 1800-tallet, tusenvis av kameler, som fraktet varer som tekstiler, gull og mennesker. I tradisjonen heter det at Kano var «Tumbi Giwa» – den umettelige magen til en elefant. Slangen Sarki og andre lokale myter levde videre i befolkningen, mens deres hausaherskere konverterte til Islam. Den vestafrikanske kulturen med tradisjonell tro og riter, og kjøpmennenes Islam, var en smeltedigel som ga næring til områdets første jihad – ledet av Usman dan Fodio (1754-1817). Dan Fodios opprør beskrives både som et opprør mot hausaelitens vanstyre og korrupsjon, og som en religiøs nyorientering. Dan Fodios jihad førte til opprettelse av Sokoto-kalifatet, som styrte store deler av dagens Nord-Nigeria fram til begynnelsen av 1900-tallet, da britene okkuperte området. I et mørkt galleri i Kanos museum står jernportene fra bymurene, de som britene brøt gjennom i 1904 med sine kanoner, og satt punktum for Nigerias så langt eneste kalifat.

Sover med ett øye åpent

I likhet med museets samlinger, ligger selve byen Kano i et slags mørke. Tungt bevæpnet sikkerhetspersonell er til stede overalt. Det er uvanlig rolig i gater og busstasjoner til å være en nigeriansk by. I byens kryss og rundkjøringer går fortsatt flokker av almajiri mellom bilene. De håper på almisser. Men de som har et ærend et sted hvor det er samlet mye folk, forsøker å utføre det raskt.

 – Vi sover med ett øye åpent, det har vi gjort en stund, sier Bala Abdullahi Gaduwama, leder av den lokale menneskerettsorganisasjonen Gaduwama, som også leder Kanos sammenslutning av sivilsamfunnsorganisasjoner.

Han forteller hvordan de siste årene har vært en slags unntakstilstand for byens 12 millioner innbyggere. Da Yusuf og hans tilhengere erklærte sin jihad i 2009, svarte sikkerhetsstyrkene med en voldsom motoffensiv mot menigheten i Maiduguri. Svært mange tilhengere, som ikke hadde noe med angrepene på sikkerhetsstyrkene i de forskjellige nordlige byene, ble arrestert. Moskeen og koranskolen, kalt opp etter Ibn Taymiyyah, ble stormet og brent ned.

Mohammed Yusuf ble arrestert, og døde siden i arrest. Deretter ble det stille. I rundt et år. Mot slutten av 2010 var Boko Haram tilbake, mer sofistikert og voldelig enn tidligere, og ute etter hevn for sin drepte leder. I løpet av det neste året tok gruppen stadig nye metoder i bruk, fra veibomber til bilbomber og selvmordsangrep. I 2011 rammet de landets hovedstad Abuja da de kjørte en bil med sprengstoff inn i FNs hovedkvarter. 23 mennesker mistet livet, blant dem norske Ingrid Midtgaard, som var utplassert fra Justisdepartementet. Men det var i hovedsak i det muslimske nord, og i det såkalte «midtbeltet» – et område nordøst for Abuja hvor kristne og muslimer lever sammen – at offensiven fra Boko Haram tok liv. En oversikt over Boko Harams aksjoner viser at det er Maiduguri og andre byer i Borno som har fått gjennomgå hardest. Som den største byen i nord, og det kommersielle senteret, er også Kano et viktig mål for Boko Haram.

En serie eksplosjoner i januar 2012, drepte minst 185 mennesker i Kano. Den islamske sekten overtok deretter rett og slett Kano. I dagevis kontrollerte de veier inn og ut av byen.

– Vi ser at sektens måte å operere på forandrer seg. Folk har mer eller mindre vennet seg til at de er en konstant faktor. Først skjøt de bare rundt seg, som da de holdt byen i 2012. I 2013 angrep de helsearbeidere som drev vaksinekampanje. Nå ser vi mer bomber, også selvmordsbomber. Og kidnappinger.Gaduwama tror jenter, som de fra Chibok, kidnappes fordi Boko Haram trenger kvinner i leirene, til å lage mat og som sexslaver. Dette er verken en veldig sofistikert eller særlig religiøs bevegelse mener han.

– Se på Kano, en by som er veldig konservativ og har hatt sine radikale grupper også, men disse som vi kaller Boko Haram, de er ikke særlig godt utdannet. Se på bevegelser som Al-Qa’ida, eller nå ISIL, og andre organisasjoner som har en islamsk ideologi. Dette er organisasjoner med lærde, med akademikere. I tilfellet Boko Haram snakker vi om unge menn og kvinner som er så godt som helt analfabeter, de har ingen anelse om hva de kjemper for, en del av dem som blir tatt, virker mest redde og forvirret, sier Gadumawa

 

 Hardest rammet

 På tross av den skjerpede sikkerheten i Kano og andre nordlige byer, er det statene Yobe, Adumawa og Borno som er hardest rammet av Boko Harams herjinger. Det er erklært militær unntakstilstand i disse tre statene. Deler av dem er helt under gruppens kontroll, nærmere en halv million mennesker er på flukt og et ukjent antall er drept. I slutten av august erklærte sektens selvutnevnte leder Abubaker Shekau at deler av Nordøst-Nigeria nå igjen skal være et kalifat. Og altså at Nigerias nærmere 80 millioner sunnimuslimer skal være underlagt dette. Dette har selvsagt raskt blitt avslørt av lederne for Nigerias ummah. Offisielt er den fremste av disse fortsatt sultanen av Sokoto, arvtager etter den siste kalif av Sokoto, en tittel britene avskaffet.

Ved siden av det nigerianske militæret, er en sammenslutning av politi og diverse militære enheter, kjent i Nigeria som Joint Task Force (JTF), aktive i kampen mot Boko Haram. Det finnes også JTF-enheter hvor borgermilits deltar, samt borgermilits som opererer på egen hånd. Det er lite informasjon som siver ut av området som nå er under beleiring helt nordøst i Nigeria, men det som kommer av bilder og erklæringer fra militæret, vitner om at det går hardt for seg. Nylig slapp også Amnesty International en video som dokumenterer grove brudd på menneskerettighetene fra alle parter. Gadumawas organisasjon, Network for Justice, som også tilbyr juridisk hjelp til ofre for overgrep, har nok å gjøre

 – Menneskerettsbruddene er omfattende. Vi ser grove brudd, både der og her. Vi ser utenomrettslige henrettelser og kidnappinger. Sikkerhetsfolk mistenker feil folk, arresterer dem og banker dem opp, ofte til døde. Dette bidrar selvsagt til mer radikalisering. Folks integritet blir stadig krenket, mener Gadumawa.Langt fra all vold og alvorlig kriminalitet i nord er utført av grupper som kan puttes under paraplyen Boko Haram. Spenninger mellom kristne og muslimer, mellom forskjellige språkgrupper eller mellom kvegdrivere og bønder, blir alle forsterket av Boko Harams aktiviteter. Den allerede haltende økonomien i nord er også rammet.

– Det er så mye desperasjon her i nord. Folk har få muligheter og lite å se frem til. Det gjør det selvsagt lett å rekruttere folk til radikale grupper, sier Gadumawa


Langvarig kampanje

I Abuja har flere og flere stilt spørsmålstegn ved myndighetenes og sikkerhetsstyrkenes håndtering av opprøret i nord. I stedet for å lytte til dem som krever at kampen mot Boko Haram tas på alvor, har kritikerne blitt beskyldt for å bruke tragedien i nordøst til å sverte president Goodluck Jonathan og hans administrasjon. Neste år er det valgår i Nigeria, og Jonathan stiller til omvalg. Hans kone, Patience Jonathan, har omtalt kampanjen «#bringbackourgirls» som en kampanje mot selve presidentembetet.

– Dette er egentlig en veldig uskyldig kampanje, sier Jibrin Ibrahim, professor i statsvitenskap og kjent kommentator i Nigeria. Han har vært sentral i kampanjen siden den startet 30. april, to uker etter at jentene ble røvet ut av sovesalene.

– Folk ble bekymret når så mange av jentene forsvant og det tilsynelatende ikke skjedde noe. Vi begynte å spørre oss hvorfor. Vi ville ansvarliggjøre myndighetene, sier han.

– Raskt forsøkte myndighetene å diskreditere oss. De la press på oss for at vi skulle slutte å møtes i parken. Folk ble fulgt forfulgt og truet. Dette bare styrket vår kampanje, mener Ibrahim.

– Nå har vi holdt på i mer enn hundre dager, det er den lengste kampanjen i Nigerias historie. 

Ibrahim mener myndighetenes strategi mot Boko Haram har vært fullstendig feilslått, og at opprøret har avslørt at det er noe mer grunnleggende feil med Nigeria og spesielt i de nordlige områdene. Verst er det i Boko Harams kjerneområde i Borno.

 – I Borno går bare 23 prosent av ungene i vanlig skole. Økonomien er den dårligste i landet, og særlig nå med denne militære unntakstilstanden. Mer enn en halv million er på flukt, jordbruket har stoppet opp og prisene på matvarer stiger. Ikke bare trenger vi å stoppe Boko Haram, vi trenger en Marshallplan for Nord-Nigeria, mener Ibrahim, som selv er fra Kano.

– Vi mener det er liten vilje til dette. I budsjettet setter de av småpenger. I stedet ber presidenten filantroper om å engasjere seg. Det faktum at de gjør dette, viser hvor lite de selv har tenkt å bidra, mener Ibrahim

 

Nord/Sør-rivalisering

En av årsakene til at konflikten i Nord-Nigeria lenge fikk liten oppmerksomhet i Abuja, og enda mindre oppmerksomhet i det økonomiske senteret Lagos lenger sør, kan være historisk. I 2014 markerer landet at det er hundre år siden at Nigeria ble en politisk enhet. Før dette var landet faktisk delt i flere protektorat og områder. I 1914 ble Nigeria formelt en enhet. Navnet, Nigeria, fikk landet av kona til den engelske offiseren Frederick Lugard. Lugard var høykommissær over Nord-Nigeria da Kanos bymurer ble beseiret i 1903. Selv etter 1914, da samme Lugard ble sjef for hele Nigeria, var landet delt i to administrasjoner, et sørlig og kristent. Et nordlig og muslimsk. Denne todelingen har vært en forbannelse for landet siden, og opphav til utallige kupp og maktkamper etter at landet fikk sin uavhengighet i 1960.

 – Nigerianere er veldig lidenskapelige i sitt forhold til religion. Det påvirker politikken, sier Hussain Abdu. Også han er statsviter. I tillegg leder han det nigerianske kontoretav «Action Aid».

- Etter nesten førti år med militærstyre, begynte vår overgang til sivilt styre i 1999. Denne prosessen fortsetter i dag. I hele denne perioden har Peoples Democratic Party vært det dominerende, og i hele denne perioden har landet vært herjet av forskjellige konflikter.

Abdu streker opp følgende politiske kart:

– En del folk i nord er ikke fornøyd med det de ser som den sørlige delens dominans i politikken. De ønsker en president fra nord. President Goodluck Jonathan fra sør var visepresident under den forrige presidenten Yar’adua, som døde. Siden Olesegun Obasanjo, også fra sør, satt fra 1999 til 2007, var det nord «sin tur» fra 2007 med Yar’adua. Men i 2009 tok altså Jonathan over. Nå er det snakk om at han stiller til valg igjen. Det mener folk i nord er å bryte en slags overenskomst om at det er nord sin tur. De mener også at det kan være ulovlig, ettersom man bare kan sitte åtte år som president – to perioder. Vinner Jonathan, blir det to og en halv periode. Alt i alt har det blitt skapt et inntrykk av at sør dominerer i politikken og i PDP, og dette har gjort kløftene i den allerede polariserte politikken dypere, forklarer Abdu.

– Den nigerianske staten har ikke respondert særlig klokt. Man har anklaget lokale politikere for å stå i ledtog med Boko Haram. De jager skygger, men har ikke klart å møte gruppen med en samlet strategi. Det som pleide å være en lokal gruppe er nå en med internasjonale kontakter som AQIM og Al-Shabaab. Boko Haram er ikke en gruppe, men en «franchise» for flere grupperinger. Vi vet at det har vært en del splittelser. ÉN gruppe, Ansaru, ble etablert som følge av dette. De forskjellige gruppene er ikke nødvendigvis koordinerte, men opererer uavhengig av hverandre. Noen av gruppene er nok rene kriminelle foretak. De motiveres ikke nødvendigvis av ideologi. Noen ganger er de ute etter ressurser.  Abdu beskriver gruppenes måte å finansiere seg selv: Ran, kidnappinger og utpressing i de nordlige statene.

 -Den største tragedien er at myndighetene ikke ser ut til å ha en historie om dette. Det finnes ikke en fortelling, men mange, og mange av dem er konspirasjonsteorier av typen «dette er et utslag av global terror», eller «opposisjonens feil». Da klarer man heller ikke å møte dette skikkelig. Man tror også at eneste løsning er militær, at man må utrydde Boko Haram. Men dette er jo også en kamp om hjerter og hoder, dette handler om fattigdom og arbeidsledighet. De må kunne gjøre også den «myke» delen av jobben, mener Hussain Abdu.

 

«Myke våpen» for avradikalisering

Ved Aso Rock, en fjellformasjon i utkanten av Abuja, ligger presidentens residens. Mens Kano er Nigerias eldste by, er Abuja og presidentens sete, landets yngste by. Rivaliseringen mellom nord og sør samt økende press på den gamle hovedstaden Lagos i sør, førte til at man på syttitallet besluttet å bygge en helt ny hovedstad, sånn omtrent midt i landet. I 1991 kunne daværende militærdiktator Ibrahim Babangida flytte seg og sitt hoff til Aso Rock. For å komme dit må man passere veisperringer, porter og murer. Menn i sort dress og solbriller spør hvor vi skal. Vi er ikke helt sikre, vi skal til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, vi skal treffe doktor Fatima Akilu, vi har en avtale. Sjåføren blir mer nervøs for hver sikkerhetsvakt vi snakker med, mindre sikker på veien og hva de har innenfor jakka. Nå og da passerer konvoier av sorte biler med full eskorte. Muligens er president Goodluck Jonathan i en av dem, eller hans kone, Patience? Til slutt finner sjåføren riktig port og de riktige sikkerhetsvaktene, som kan ta oss inn i noen av Nigerias best bevoktede kontorer, der den nasjonale sikkerhetsrådgiveren holder til, og hvor kampen mot Boko Haram skal føres, og vinnes.

Doktor Fatima Akilu er psykolog og har blant annet skrevet barnebøker. I mars la hun fram en ny strategi mot radikalisering. Dette er de «myke» våpnene som nigerianske myndigheter bruker mot Boko Haram.

– Vi har en todelt strategi. Vi har selvsagt den militære, men også en strategi for deradikalisering, forteller Akilu.

– Denne er rettet inn mot de vi har tatt, de som er dømt, de som sitter i fengsel, men også rettet inn mot ungdom generelt, mot skolene og moskeene.

Akilu tar en runde rundt på eget kontor, finner fram presentasjoner og statistikk. En barnebok de har fått laget, som skal lære barn religiøs toleranse. Men hun kan ikke svare på hvem de de som sitter fengslet på mistanke om å tilhøre Boko Haram, hvor mange de er eller hvor gamle de er.

– Nei, dette må vi kartlegge, men vi tror vi skal få god kunnskap, sier Akilu.

Det er ikke lett å finne tall på hvor mange krigere eller sektmedlemmer det finnes under paraplyen Boko Haram. Verken hos nigerianske myndigheter eller andre steder. Tenketanken International Crisis Group (ICG) har anslått antallet fanger som er mistenkt for å ha bånd til Boko Haram i fengsler i de mest berørte områdene i nord til rundt 1400.

Akilu finner fram materialet som viser hvordan man har tenkt å følge opp disse. Det dreier seg om ideologisk og psykologisk oppfølging, samt trening i eventuelle ferdigheter, slik at vedkommende kan få seg arbeid ved løslatelse. Programmet, fullt av psykologer og karrierekonsulenter, virker ambisiøst i områder hvor mellom sytti og åtti prosent lever under fattigdomsgrensen og helt uvisst hvor høy arbeidsledighet. Ikke akkurat en Marshallplan. Men et sted må man begynne.

– Nigeria har jo 55 000 skoler. Vi har infrastruktur for 170 millioner mennesker. Det vi gjør er å sette inn i et program i denne infrastrukturen for å stoppe bølgen av radikal Islam.

Programmet går også ut til moskeene og til elevene ved koranskoler, almajiris. Religiøse ledere er med på dette. Vi må få fram budskapet om at det som Boko Haram gjør er ikke forenlig med religionen og har ikke grunnlag i Koranen.

-Disse som ønsker jihad, det er et uttrykk for utålmodighet, mener Akilu.

Akilus «myke front» ble lansert av hennes sjef, den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Sambo Dasuki den 18. mars i år, en knapp måned før Chibok-jentene ble røvet av Boko Haram – fem år ut i Boko Harams kampanje for et kalifat i Nord-Nigeria. Akilu avviser at man kanskje er litt seint ute, som demonstrantene i parken hevder. Hun peker på at man har jobbet med strategien i to år og reist rundt om i verden for å samle erfaringer, lyttet og lært, hentet ideer fra land, som Indonesia som også har mange salafister i fengsel.

– Det vi gjør er ikke så godt utprøvd ennå. I Indonesia sitter en hel del islamister fengslet, og myndighetene skjønte at de måtte gjøre noe før disse ble sluppet løs igjen i samfunnet når de var ferdigsonet. Det er sentralt for oss også, en exit-strategi, der både de radikale og familiene deres igjen kan bli en del av samfunnet. Hun peker på barneboken mot religiøs intoleranse på bordet mellom oss og snakker om å jobbe mot ekstremisme i skolen.

– Du vet, dette er for det meste unge folk som er villedet av andre som er ganske unge, sier barnepsykologen Fatima Akilu.

Tilbake i Milleniumparken noen kilometer lenger vest, innrømmer Aisha Yesufu at protestene tærer litt på. Hun kan delta her hver dag, fordi hun har noen som kan passe på virksomheten hun driver på ettermiddagen og fordi noen kan ta seg av datteren. Men det blir være slitsomt, ikke minst fordi demonstrantene også leker en slags katt-og-mus lek med politiet.

– Vi gir oss ikke før jentene er hjemme. Som jeg sa, jeg vet hvor disse jentene kommer fra. Jeg gir dem en stemme, og det gjør jeg til de er fri og kan bli hørt, sier Yesufu, mens solen. raskt er på vei ned denne dagen – nær fem måneder etter at 176 tenåringsjenter forsvant fra sine sovesaler i Chibok i nordøstre Nigeria.

Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

Del på:

Tips en venn

Fotoserie


Historiske forsider

I 2011 markerer Verdensmagasinet X 20 år som magasin med et bredere utsyn mot Verden. her er noen av forsidene fra de første ti årene


Se fotoserie | Alle fotoserier

Xotisk mat
Saftig argentiner
Hvis du synes det er for mye snakk om brød og belgfrukter for tiden og ikke føler deg ordentlig mett før du har fått noen reale proteiner i magen - look to Argentina!
Les mer | Xotisk mat

xmag.no er et redaksjonelt uavhengig nettmagasin som inneholder artikler og saker fra Verdensmagasinet X. Verdensmagasinet X og xmag.no utgis av Fellesrådet for Afrika, Latin-Amerikagruppene i Norge, Studentenes og Akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) og Utviklingsfondet.