En kvinne vasker klær i Nilen ved Bujagali. Foto: Anette Tjomsland
Bygging av en demning og kraftverk for sårt tiltrengt strøm, har i 24 år vært en strøm av korrupsjon, forsinkelser, miljøødeleggelser, fraflytting og ansvarsfraskrivelser.
Utbyggingen av Bujagali-fallene i Uganda er et av verdens mest kontroversielle demningsprosjekter. Snart klippes snoren for det nye vannkraftverket. På elvebredden står lokalbefolkningen og skuer ut over tapt livsgrunnlag. Hjemme venter ødelagte hus og livsvarige handikap.
Bujagali er navnet på de første strykene på den hvite Nilen, i utløpet fra Victoriasjøen. Planene om en dam og vannkraftverk i Bujagari-fallene i elva Nilen, åtte kilometer nedenfor Owen Falls-demningen i Viktoriasjøen, ble utviklet på slutten av 1990-tallet. Kraftverket var planlagt ferdigstilt i 2010. Svært forsinket skal vannkraftverket etter planen komme i drift nå i februar 2012.
Allerede i 2002 ble prosjektet stanset på grunn av utbredt korrupsjon. Utbyggingen ble gjenopptatt i 2008. Den nye utbyggeren er konsortiet «Bujagali Energy Limited» (BEL), bestående av et kenyansk og et amerikansk selskap. Italienske Salinas er leid inn som entreprenør, mens den statlig eide tyske utviklingsbanken KfW og Verdensbanken, gjennom International Development Association (IDA), er henholdsvis koordinerende utlåner og garantist for utbyggingen.
Korrupsjon og stans
Den første utbyggeren trakk seg tidlig. Flere av underleverandørene ble etterforsket for korrupsjon, blant annet Nor-Icil, et datterselskap av norske Veidekke AS. Verdensbanken satt en foreløpig stopper for hele prosjektet. I etterkant av korrupsjonssaken revurderte Veidekke sin utenlandsstrategi og satset utelukkende i Skandinavia, men er nå tilbake med forskjellige prosjekter i Afrika.
Prosjektet er hele veien kritisert for mangelfull planlegging og utredning av alternativer. Byggingen av demningen, med tilhørende oversvømmelser, gjorde at over 8000 mennesker måtte flytte på seg i 2001, og gode konsekvensanalyser var ikke gjennomført.
Blant kritikerne av dammen er flere internasjonale organisasjoner som International Rivers Network og Ugandiske «National Association of Professinal Environmentatlists» (NAPE).
NAPE jobber med et bredt spekter av miljøspørsmål i Uganda. I tillegg til å være engasjert i vannkraft jobber de med skogbevaring og den gryende oljeaktiviteten i Uganda. NAPE ble engasjert i Bujagalidammen fordi mange berørte ikke fikk kompensasjonen de hadde krav på, og skadelidende ble ikke hørt av utbyggeren.
Manglende analyse
– I forkant av utbyggingene skal det utføres miljøkonsekvensanalyser dersom dammen er over en viss størrelse, men disse evalueringene betales av selskapene selv. Analysene er jo ikke uavhengige så lenge konsulenten får lønn fra selskapet, sier Robert Akikii Kugonza i organisasjonen NAPE.
– I Bujagali har konsekvensanalysen særlig sviktet på to kritiske punkt: Oppstrøms for dammen har det lenge vært en aktiv rafting turistnæring. Nå er det en gigantisk innsjø der, i stedet for stryk. Turistene er nesten borte. Det andre er en sprengning som ikke var planlagt da miljøkonsekvensanalysen ble utført. Mange har fått sprekker i husene sine. Det burde blitt utført en ny konsekvensanalyse da de bestemte seg for å gjennomføre disse sprengningene, sier Kugonza.
Heller ikke den planlagte strømproduksjonen er forventet å bli innfridd.
– Planlagt strømproduksjon er 250 megawatt, men undersøkelser viser at demningen ikke vil kunne produsere mer enn 160 MW, sier Robert Akikii Kugonza i organisasjonen NAPE.
Det blir tilbakevist av den tyske utviklingsbanken KfW. De mener at dammens samlede kapasitet på 250 MW var planlagt for å ha overkapasitet, slik at det er mulig å utnytte også en økning utover dagens vannføring.
To dammer og kraftverk høyere opp i Nilen, ved Viktoriasjøens utløp, produserer heller ikke sin fulle kapasitet.
– Kraftstasjonene Nalubale (Owen Falls) og Kiira produserer til sammen 130 MW. Den nyere Kiira, bygget i 2003, produserer i dag 36 MW av sin kapasitet på 200. Etter oppføringen av Kiira kraftstasjon falt vannivået i Victoriasjøen med to meter på grunn av utslipp høyere enn den tillatte vannføringskurven, sier Kugonza.
Fra elv til innsjø
Bujagali var en av Ugandas største turistattraksjoner og strykene var rangert som ett av verdens ti beste steder å rafte. I det vi kjører inn i den tidligere raftingparken, blir vi stoppet av en vakt.
– Har dere hørt at de ville strykene er borte på grunn av dammen? Vil dere se hvor elva pleide å være? Vel, den er ikke der lenger, det kan jeg love dere!
Vakten har helt rett. Den nye innsjøen dekker området der strykene lå. Øyer ute i elva, og elvebredden er også oversvømt, og det er ikke blitt ryddet vegetasjon før området ble demmet opp, noe som vil føre til høye klimagassutslipp når organisk materiale brytes ned.
Kugonza er rystet over det han ser.
– Det er mye verre enn jeg trodde. Se her, dette er en film som viser hvordan det pleide å være her. Han holder opp telefonen og viser oss en film av en buldrende elv.
Mewu (25) og Hassan (35) livnærte seg som rafting instruktører før elva ble til innsjø. Nå livnærer de seg med å ta de få turistene som dukker opp på båttur i den nye dammen – og inntektene er redusert til en tidel. De er ikke blitt kompensert for inntektstap, selv om sjefen deres (som de kaller «the Mzongo big man» – hvit rik mann) har fått stor erstatning og en yacht. Han har lovet å kompensere dem, men de har enda ikke fått noe. Grunneieren planlegger å bygge et stort hotell ved det som kan bli en billedskjønn innsjø, og sier det blir jobb til alle som har jobbet der tidligere. Men fremtidsplaner hjelper i liten grad for de som har hatt elva som sitt daglige levebrød.
Nekter ansvar
Budsjettene for utbyggingen har ikke tatt høyde for noe økonomisk kompensasjon for de lokalt berørte. Hovedsaklig er det fire grupper, foruten dem som jobbet i turistnæringen: De tvangsflyttede; de som har fått husene sine ødelagt av sprengningene; de som har mistet jord på grunn av høyspentlinjene; og de som har blitt skadet av å jobbe på demningen.
Gruppen som er berørt av sprengningen forteller at BEL, hovedkontraktøren nekter å ta ansvar for dette og å reparere husene deres, eller kompensere for skadene. De fremmøtte forteller at det tok åtte måneder før BEL svarte på klagene deres, men fortsatt ikke tar noe ansvar for de skadde husene. Representanter for selskapet har sett på flere skadde hus, men forteller beboerne at husene deres ikke er påvirket av deres sprengninger.
Heller ikke den tyske utviklingsbanken, som er med å finansiere prosjektet, har anerkjent noe ansvar for skadde hus. Lokalbefolkningen er svært bekymret. Sprengningene skapte sprekker som senere har gjort at vegger har brutt sammen under regntiden. De vasstrukne veggene gjør husene kalde. Også husdyr ble også påvirket av sprengningsaktiviteten. Flere geiter og kyr fikk spontanaborter.
De som er berørt av høyspentlinjene, opplever at selskapet har brutt løftene i forhold til hvor mye kompensasjon de ble lovet. Landområder under ledningene ikke dyrkes, på grunn av vedlikehold. Et eksempel er tapet av bananplanter. Det ble først beregnet kompensert med 150 000 shilling pr stk, men i stedet fikk de bare 2000. Det koster 200 000 å kjøpe en ny.
Forflyttede familier
Den største gruppen direkte berørte, er de om lag hundre familier som måtte flytte som følge av utbyggingen og oppdemmingen av reservoaret.
I «Naminya ressetlement area», der utbyggeren har ført opp en førskole, strøm- og vanntilførsel samt et oppdrettsprogram, møter vi en resignert stemning blant beboerne.
– Det er ti år siden de første ble flyttet fra utbyggingsområdet, men den store tilstrømningen er først kommet nylig. Alt tar lang tid med BEL. Noen ganger hjelper de oss, men ikke alltid. Vi ble lovet skoler, rent vann, elektrisitet, et sykehus og eiendomsrett til jorda. Vannet er bare lagt til førskolen og en felleskran. Det er kommet strømlinjer, men husholdningene må selv betale for tilkobling. Det koster 500 000 ugandiske shilling, det er nesten to månedslønner. Men få har lønnet arbeid, forteller Lukira, som lokalt blir kalt «Mama Africa». Hun har vært aktiv på mange møter med utbyggere, noe det er mange som ikke tør.
– Husene er ikke gode. Det er ikke noe kjøkken eller bad. Familiene må lage maten ute. Når det regner kan vi ikke lage mat, forteller Lukira. I ekvatoriale Uganda er det nokså regelmessig regnvær.
De fleste familiene var tidligere fiskere. Utbyggeren BEL har som kompensasjon etablert et oppdrettsprogram sammen med organisasjonen SOUL. Det er laget to dammer til fiskeoppdrett. De elleve som jobber i prosjektet, har gjort tungt arbeid med å grave ut dammene. Foreløpig er det ikke mye kompensasjon for det fisket de tidligere hadde i elvene. Etter åtte måneder ga den første innhøstingen en inntekt på 70 000 shilling hver. Det tilsvarer ett års skolepenger for ett barn.
– Som fiskere kunne vi tjene 70 000 i uka. I tillegg hadde vi fisk å spise. Det er ikke nok penger her, men vi håper det kan bli bedre i fremtiden, sier Francis Nyuembe.
– Mens den tidligere elven var gratis, må vi her investere mye og jobbe hele tiden, forteller Muziva Miria, en av de elleve i fiskeoppdrettskooperativet.
Skadde arbeidere
Isak fikk en metallsplint i det høyre øyet da han jobbet på demningen, og er nå er blind på det ene øyet. Utbyggeren BEL sendte han til en lege som fjernet metallsplinten, men en nødvendig operasjon som kunne begrenset skadene, nektet selskapet noe erstatningsansvar for. Han får ikke mer hjelp til å få behandling i Uganda eller operasjon i Sør-Afrika.
Arbeidere som har vært med på arbeidsulykker, med til dels svært alvorlige skader, blir på forkjellig vis avvist av BEL. Flere opplever avvisningene som svært urimelig. Selskapet gjorde en helsesjekk av alle før de ble ansatt ved utbyggingen. De som hadde helseproblemer ble ikke rekruttert til utbyggingen. Flere hundre arbeidere har fått skader av å jobbe på demningen, det har også vært flere dødsfall. Noen av de skadde har fått noe behandling av leger tilknyttet prosjektet, men de fleste har ikke blitt kompensert tilstrekkelig. Flere av arbeiderne vi snakket med får ikke erstatning, fordi BLE mener de hadde skader før de begynte å jobbe hos BEL. At skadene hadde gjort det umulig for dem å utføre anleggsarbeid, ser ikke ut til å stå veien for denne forklaringen fra utbyggeren.
Safari Tadeo, koordinater for de skadde arbeiderne, forteller at arbeidere med vedvarende skader har blitt bedt om å komme tilbake på jobb for så å bli sagt opp fordi de ikke kunne jobbe.
– Arbeidere har fått halv lønn mens de var til behandling, og skal få en prosentvis uførestøtte og en kompensasjon, men mange har endt opp uten noen kompensasjon, sier Tadeo.
En kald skulder
Iga Mawazi har fått lunge– og underlivsskader skader etter eksponering av kjemikalier over lang tid. Noe behandling ble dekket av selskapet, men han fikk ingen annen kompensasjon. Til slutt fikk han beskjed om at skadene hadde oppstått før han begynte å arbeide for BEL. Denne saken er klaget saken inn for Verdensbankens ombudsmann, registrert mars 2011, og er fortsatt til behandling.
Det har vært tre eller fire dødsfall på konstruksjonsområdet, men dette anser den tyske utviklingsbanken KfW å være «innenfor akseptable marginer». KfW mener det italienske selskapet Salini har gjort en god jobb med opplæring av ugandiske arbeidere.
– Vi kan ikke løse alle problemene deres, men vi kan prøve å hjelpe dem til å løse problemene selv, sier Robert Kugonza i NAPE.
Blant annet takket være NAPE, som har jobbet tett med lokalbefolkningen i flere år, har de nylig hatt besøk av Verdensbankens Ombudsmann. Men inntil videre svarer Verdensbanken med en kald skulder. De mener seg godt nok informert om yrkesskader hos arbeidere ved prosjektet og har så langt vært avvisende til kritikk.
* Begge artikkelforfatterne er engasjert i Foreningen for Internasjonale Vannstudier (FIVAS), en frivillig organisasjon som arbeider for å kartlegge konsekvenser av vannrelaterte prosjekter og utbygginger i Sør.
Tips en venn