Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

• FAKTA: Tuaregene

  *Tuaregene skal ha trukket sørover fra Nord-Afrika inn i Sahara og Sahel på 500-tallet under ledelse av den legendariske dronningen Tin Hinan fra Tafilalt i dagens Marokko. Det er også blitt påstått at de er etterkommere av folk fra kongedømmet Garamantes, nevnt av den greske historikeren Herodot i det femte århundret før Kristus.  Deres hovedstad skal ha ligget ved Germa i dagens Libya

  * Tuaregene etablerte og drev karavenerutene fra byer i Vest-Afrika, som Timbuktu, Gao og Agadez til Middelhavskysten.

  *I dag utgjør tuaregene rundt ti prosent av befolkningen i Mali og Niger, det finnes også betydellige minoritetre med tuareger i Algerie, Burkina Faso og Libya. Til sammen finnes det rundt 1.2 millioner tuareger.

  * Tuaregene benevner seg selv som Tel Kamasheq, altså de som snakker tamashek

I slutten av januar kom det til harde kamper mellom opprører fra National movement for the Liberation of Azawad (MNLA) og hæren i Mali. MNLA som ønsker økt selvstyre for Awawadregionen nord i Mali, skal ha vært tungt bevæpnet og godt trent. Fra myndighetshold hevdes det at dette er opprører som nylig har kommet fra Libya, hvor de fik trening av, og siden kjempet ved siden av styrker lojale til oberst Muammar Gaddafi. Kampene mellom den maliske regjeringshæren og tuaregopprørerne kommer noen uker etter at tre turister ble kidnappet og en drept da de besøkte den legendariske byen Timbuktu. Dette var den siste av flere kidnappinger av utlendiger i Mali, Niger og Algerie i kjølvannet av Gaddafis fall i Libya.

Konfliktene i Sahel er egentlig ikke en, men en hel rekke av forskjellige men beslektede konflikter. Sentralt står tuaregene, et nomadefolk som skal ha vandret fra Maghreb og sørover en gang før 1500-tallet og som i århundrer drev handel langs de sentrale karavanerutene mellom Nord-Afrika og Vest-Afrika, tuaregene. Blant handelsvarene var salt og slaver, Slavehandelen og tuaregenes eget slavehold gjorde dem lite populære i deler av befolkningen sør for Sahara. Like fullt nytte befolkning både sør og nord for den store ørkenen godt av handelen. I moderne tid snakker man om fem tuaregopprør i Sahel, hovedsakelig i det nordlige Niger og Mali. Det første fant sted i 1916 mot fransk overherredømme i Niger. Lederen for opprøret, Ag Mohammed Wau Teguidda Kaocen, som har gitt navn til dene konflikten var inspirert av et religiøst opprør mot italienerne i Libya. Kaocen-opprløret ble raskt slått tilbake. Så, på begynnelsen av 60-tallet gjorde tuareger i Mali opprør i kjølvannet av frigjøringen fra Frankrike i 1960. Tuaregene både her, i Niger og Algerie ønsket en egen stat for berbere og tuareger i grenseområdene, de følte seg forfordelt av de unge statene i sør. Dette opprøret var over i 1964.

Det mest alvorlige opprøret brøt ut på nittitallet. Perioder med tørke på søtti- og åttitallet rammet befolkningen i Sahel hardt. I 1985 dannet en gruppe tuareger i Libya en front mot sentralmakten i Niger, Popular Front for the Liberation of Niger (PFLN). Fronten gikk til angrep i byen Tchin-Tabaraden som var tradisjonell base for tuareger. Angrepet førte til at grensen til Libya og Algerie ble stengt, og tuareger tvangsflyttet internt. Nigers president Ali Saibou lovte å gjøre livet enklere for de misfornøyde tuaregene. Blant annet ble tuareger som hadde søkt tilflukt i Algerie lovet kompensasjon. Saibous regjering oppfylte ikke lovnadene, og i mai 1990 gikk derfor tuaregene igjen til angrep i Tchin-Tabaraden. Dengang svarte regjeringshæren med arrestasjoner og massedrap, senere omtalt som Tchin-Tabaraden-massakren.

Samtidig gjorde også tuareger i Mali opprør. Den maliske hæren slo tilbake, noe som igjen førte til at nye grupper og fronter ble dannet. Opprøretutviklet seg etter hvert til en borgerkrig. I 1995 startet man fredsforhandlinger resulterte i en symbolsk brenning av våpen i Timbuktu året etter. De maliske tuaregen ble innrømmet delvis selvstyre i den nordøstre Kidal-regionen. I det påfølgende tiåret ble det imidlertid aldri helt fred i denne delen av Mali.

Kampen mot terror i ørkenen

På 2000-tallet har grupper med tuaregopprørere fortsatt å dukke opp med jevne mellomrom i Mali, Algerie og Niger. Lenge var dette en konflikt tilsynelatende uten interesse for andre en landene den foregikk i. Det forandret seg, som så mye annet, etter angrepene på New York og Washington i september 2001. I 2003 -bare uker før amerikanerne invaderte Irak, forsvant syv grupper med til sammen 32 utenlandske turister i Algerie. Kidnappingen var lenge et mysterium før man rettet søkelyset mot den algeriske salfistorganisasjonen Groupe Salafiste pour le Predication et le Combat (GSPC). GSPC hadde sine røtter i konflikten mellom islamister og det algeriske regimet. Koblingen mellom kidnapperne i ørkenen og salafister utløste en samordnet aksjon i flere land med hjelp av amerikanerne som mente GSPC, og dermed de mystiske ørkenrøverne, var al- Qa’idas arm i Maghreb (senere kjent under det amerikanske navnet Al-Qaeda in Maghreb, AQIM).

Etter tre måneders «terrorjakt» i ørkenen ble 17 turister befridd. Det tok ytterligere en måned før de resterende 15 turistene fikk sin frihet, muligens etter at den tyske regjeringen hadde betalt en betydelig løsesum, på dette tidspunktet var en av dem død av heteslag. Lederen for kidnappernes gruppe, Abderazzak «el para» Lamari forsvant videre til Tsjad. El-Para, som også er kjent under navnet Amari Saifi, soner nå en livstidsdom i Algerie etter å ha blitt jaget gjennom flere land av et unikt militært samarbeid, sementert sammen av amerikanernes Pan Sahel Initiative (PSI, senere videreført som Trans-Saharan Counter-Terrorism Partnership- TSCTP). Men hvem var egentlig kidnapperne? Jeremy Keenan, sosialantropolog og anerkjent forsker på området mener kidnapperne snarere enn å ha bånd til al-Qa’ida hadde bånd til den algeriske etterretningen. Han har pekt på at «el Para» selv hadde bakgrunn fra den algeriske hæren (tilnavnet skal han ha fått fordi han var fallskjermjeger, parachutiste på fransk). Flere har også pekt på at de påståtte båndene til Osama bin Ladens organisasjon antagelig kom på et mye senere tidspunkt, nemlig etter 2006.

Tuareger, banditter og bin Ladens disipler

Det som skjedde siden synes å styrke Keenans teori. Aksjonen mot kidnapperne ble nemlig brukt som påskudd i både Mali, Niger og Algerie til å slå ned på en rekke organisasjoner og grupper som jobbet med tuaregenes rettigheter i disse landene. I Algerie ble den for tuaregene innbringende turistnæringen stengt ned, noe som førte til at tuaregene tok opp den tradisjonelle karavanevirksomheten, gjerne smugling av tobakk men også mennesker. I Mali og Niger slo myndighetene til mot organisasjoner og grupper som krevde rettigheter for tuaregene. Løfter om rettigheter og økt politisk innflytelse og selvbestemmelse hadde vært en del fredsavtalene som ble inngått i 1995-96. Nå svant håpet om å få disse løftene innfridd. Samtidig førte økt militær aktivitet til at livet stadig ble vanskeligere og mer utrygt for folk.

I 2007 brøt dermed det femte tuaregopprøret ut. Startskuddet gikk i Niger da Mouvement des Nigériens pour la justice (MNJ) angrep militærposter og utenlandske gruveinteresser ved Arlit i den nordvestre delen av landet. Arlit sitter på toppen av en femdel av verdens uranreserver, bokstavelig talt en skattkiste for de utenlandske gruveselskapene og sentralmakten i landet. Tuaregene som ellers befolker området mener de ikke har fått sin skjerv i denne naturrikdommen. Etter noen måneder spredte seg opprøret til Mali. Samtidig gjenopptok salafistene, som nå hadde trykket al-Qa’ida-stemplet til eget bryst, sine kidnappingsaksjoner. De startet også en kampanje av dødelige bombeangrep andre steder i Algerie. I desember 2007 ble 37 mennesker drept i en bilbombe mot FN-hovedkarteret i Algiers.

I løpet av de påfølgende to år ble grenseområdene mellom Mali, Niger, Algerie og Libya stadig portrettert som et lovløst sted for terrorister, menneskesmuglere og rasende tuaregkrigere. Både i Mali og Niger oppstod, og gikk til grunne, flere opprørsfraksjoner. Disse fraksjonenes bånd til salafistene i AQIM er svært dårlig dokumentert, men det har ikke hindret regionale myndigheter å bruke «kampen mot terror» som et påskudd mot disse gruppene. Flere av landene i regionen anklaget også Libya for å trene og tilby asyl til ledere for disse fraksjonene, og det var også til sist oberst Muammar Gaddafi som fikk maliske og nigerske tuaregledere til forhandlinger med sine respektive regjeringer i 2009.

Den gale oberstens fall

Derfor var det heller ingen overraskelse at tuareger, muligens både libyske og andre, ble en del av Gaddafis forsvar under opprøret i 2011. Fredssamtalene i 2009 hadde også sikret obersten noe godvilje i blant annet Niger og Burkina Faso. Begge landene som ble nevnt som mulig fluktrute for Gaddafifamilien da opprørerne, med god hjelp av Nato, så ut til å vinne kampen om Libya.

Nye kidnappinger av turister og gruvearbeidere på senhøsten i fjor, og nye kamper mellom den maliske hæren og tuaregopprører nå på nyåret, tyder på at konflikten langt fra er over. Uansett innflytelsen fra Libya, årsakene til konfliktene, marginaliseringen av tuaregene og den hardhendte antiterrorstrategien på tvers av Sahara, er der fortsatt.