Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

• Aids i Swaziland
  • Anslagsvis er mellom 26 og 40 prosent av Swazilands befolkning HIV-positive. Det laveste anslaget på 26 prosent er likevel det høyeste tallet i verden.
  • I 2009 var 69 000 barn mellom 0 og 17 foreldreløse som følge av at foreldrene var døde av AIDS.
  • Mellom 2005 og 2009 minsket befolkningen i Swaziland. Fra 2010 og 2011 har befolkningstallet igjen øket noe. Lekkasjer fra Wikileaks avslører at FN-observatører mener regjeringen har manipulert tallene fra de siste folketellingene for at utviklingen skal framstå bedre.
• SWAZILAND
  • Styreform: Absolutt monarki
  • Befolkning: 1,3 millioner
  • Gj. levealder: 48 år (enkelte kilder antyder 35 år)
  • Nasjonaldag: 6 september
  • Språk: Siswati og engelsk
• Dødsleger sprer falsk AIDS-medisin

  I Sør-Afrika sprer kyniske kvakksalvere falsk medisin mot HIV-aids. Les den sjokkerende historien om dødslegene.

• Les mer om historien om Aids

  34 millioner mennesker er smittet av HIV/ Aids verden over.

• Gåten om virusets opphav

  Konspirasjonsteoriene om HIV-virusets opphav er mange. Hvor og hvordan oppsto HIV? Dette kan du lese mer om, om du trykker på tittelen i denne boksen.

I landsbyen Mahukku er luften, som mange steder, fuktig og tung å puste. 67 år gamle Ester Maseko kommer gående ut av buskaset et stykke ned i bakken, på vei mot skyggen under treet utenfor sin egen lille leirhytte.

Hun er trøtt og behøver hvile, hun er syk. I 2003 fikk hun diagnosen HIV positiv. Akkurat nå opplever hun kraftige bivirkninger av bremsemedisinene hun går på. Hun brekker seg og er alltid sliten, vil bare sove, og utmattet av bivirkninger. På sin venstre hånd bærer hun en bandasje, litt blod siper igjennom.

– Jeg har mistet fem av mine seks barn til aids, sier hun og skuer ut over en liten jordflekk der seks av hennes barnebarn leker med hverandre.

Ester er urolig for framtiden. Hun har ingen pensjon, regjeringen avsluttet slike utbetalinger helt plutselig i august. De skyldte på finanskrise. Uten pensjon kan hun ikke kjøpe mat, og uten mat kommer bivirkningene av bremsemedisinene.
     De seks små barnebarna leker livlig, ler og jager hverandre rundt i solskinnet. Etter en stund trekker de inn i skyggen under treet, den yngste kravler opp på Esters kne. Hun blir stille. Det hun akkurat har sagt henger der i lufta.

– Jeg ber til Gud om at jeg kan få oppfostre disse barna til de klarer seg selv, men jeg er i tvil. Ester Maseko og hennes barnebarn er langt fra alene om å leve med HIV/aids og de konsekvensene den skjebnen medfører i Afrikas sørligste kongedømme.

I Swazilands hovedstad Mbabane, 15 mil vest for Mahukku, sitter Robert Mutafisi, koordinator for SWANNEPHA (Swaziland National Network for People Living With HIV/AIDS), en paraplyorganisasjon med aktører som jobber mot spredningen av HIV i landet. Robert mener Swaziland er i ferd med å kollapse.

– De middelaldrende, de som skulle båret landet på sine skuldre, er enten døde av aids eller så syke at de ikke kan jobbe. De er også mest seksuelt aktive i en kultur hvor plygami, mangegifte, er vanlig. Ansvaret for å bære landet på skuldrene, er dermed overlatt til de gamle og de som enda er i tenårene.

Organisasjonens egen statistikk er klar: Landets befolkning krymper, og det er aldersgruppen 15–40 som rammes hardest. Blant kvinner i aldersgruppen 25–29 år, er halvparten, 51 prosent, bærere av viruset som kan utvikle seg til aids. Kongens sjefsrådgiver, prins Magaliso, avviser tallene og mener «at det er ikke så farlig». Ifølge ham er det legemiddelfirmaene sin skyld at tallene er så høye, de maler opp et bilde for å tjene mer, mener han.

Kongedømme på stupet
Kong Mswati III, Swazilands monark, arvet tronen fra sin far i 1986. Mswati III har 14 koner og med på Forbes liste over verdens rikeste monarker, med en personlig formue på over 200 millioner dollar. Samtidig lever to tredeler av landets befolkning på mindre enn én dollar dagen, den grensen FN bruker som mål for absolutt fattigdom.

Kongens visjon, slik den også formuleres opp av Finansdepartementet, er at landet i 2022 skal være verdens rikeste. Men i et mangeårig diktatur der ingen har våget å opponere, begynner nå befolkningen å få nok. De viser sin misnøye mot kongens luksuriøse liv og regjeringens korrupsjon. Fagforeninger og den politiske opposisjonen arrangerer stadig flere gateprotester, noe som tidligere har vært helt utenkelig. Kong Mswati har vært ansett som hellig og hans ord umulig å sette spørsmålstegn ved. Fagforeningsledere lever et farlig liv, der de når som helst kan bli offer for kongens hardhendte politi og militærvesen. Enda verre er det for den politiske opposisjonen, som ifølge landets lover ikke engang har lov å eksistere.

Derek Kamuba driver et parti under jorden, som jobber for et mer demokratisk og åpent Swaziland. Derek spås av noen å kunne bli landets president, dersom innbyggerne får det som de vil. I landets største by, Manzini, sitter Derek i et mørkt hotellrom og leder et hemmelig møte . Der sier han det som ingen har tørt å si offentlig.

– Vi må bytte ut ledelsen. Kongen og politikerne må ta hånd om befolkningen, ikke omvendt, sier han. Ute i det offentlige rom ville Kamuba i beste fall blitt arrestert for et slikt utsagn. I verste fall ville han blitt banket opp eller drept.

Ett skritt fram, to tilbake
Tilbake i Mahukku rister Ester Maseko hver gang hun hoster. Kanskje er det derfor bandasjen rundt hånden er rød, hun blør i hele seg og ikke bare et sår i hånden som ikke vil leges.

Rystelene som herjer Masekos kropp er det eneste som høres på den lille jordflekken. Mahukku symboliserer det Swaziland i oppløsning som Robert Mutafisi forteller om. Forfalne og gjengrodde hytter, en fotballbane som ingen spiller på, ellers er det påtrengende stillhet.

Mahukku var tidligere en selvforsynt landsby, med en plantasje og gårder som produserte grønnsaker, samt gjetere som passet dyr. De fleste innbyggerne levde, om ikke særlig rikt, så i alle fall et liv hvor man hadde det nødvendigse. Nomsa Gina, en helserådgiver fra en av organisasjonene som er aktive i området, har sett forandringene siden det første tilfellet av aids ble oppdaget her i 1986.

– Vi har et skritt framover og to skritt tilbake. Regjeringen innser ikke hvor omfattende problemer vi har med aids, sier hun. Nomsa ser ikke lyst på farmtida. Enda mer tydelig blir det når hun forteller om barn som ikke kan gå på skolen fordi foreldrene er døde:

– Hvordan skal vi kunne forandre landet når de fleste unge mennesker ikke tilgang til utdanning, men allerede som barn må jobbe og ta seg av sine søsken.

Nomsa tviler på Esther Masekos barnebarn vil komme til å gå på skole. På spørsmål om Ester vil klare seg i fremtiden, harker hun litt i halsen:

– Om Ester ikke får hjelp, vil hun arbeide seg til døde, kroppen kommer til å bli helt utslitt og da må barna klare seg selv.

Håpets hus
Innenfor en stålgrind i Manzini, finnes fremtiden som Derek Kamuba og de faglig aktive drømmer om: «Hope House» – et hospits for AIDS-pasienter som drives med fokus på omsorg fritt for korrupsjon. Hit kommer de mest alvorlig syke, henvist fra sykehus som ikke lenger kan hjelpe dem. Siden forstander Elsa Joseph begynte på Hope House i 2006, har 1500 mennesker blitt reddet fra den visse død. I 26 små leiligheter, får pasientene adekvat omsorg og nok mat til at bremsemedisinene vil virke. 80 prosent av pasientene på Hope House overlever og komme seg tilbake til samfunnet igjen.

– Min plikt er ikke å endre kulturen her, men å redde så mange som jeg kan, og det er mulig å redde de fleste av dem bare det finnes ressurser og oppmerksomhet, sier Elsa Joseph.

Midt mellom Hope House og Esther Masekos leirhytte, ligger tusenvis dekar med ubrukt landsbruksareal, som eies av kong Mswati III. I Inuti i Qatar ligger den samme mannens penger innelåst i et bankhvelv med gullbelagte håndtak. De majestetiske fasadene på et utvalg av kongens tallrike palass, ruver langs veien mellom Manizini og Mahukku.

Esther Maseko reiser seg lett vaklende med et godt grep om den krokete trestokken. Det er sen ettermiddag, men enda en time før solen går ned. Det er fortsatt tid til å hugge noe ved for å tjene litt ekstra til å fø sultne barnebarn. Esther ser med et klart blikk mot de frodige åsene i horisonten før hun avslutter vårt møte:

– Jeg kan ikke forandre fremtiden, men jeg håper jeg får se barna vokse opp. Håpet og barna er alt jeg har igjen.

Så går hun med sin stokk og machete mot buskkrattene. Nok en arbeidsdag nærmer seg slutten.

Red. anm.: Navnene Robert Mutafisi og Derek Kamuba er forandret, fordi en aktiv regimekritikk ville medføre at de mister jobb eller utsettes for andre represalier.