Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

• HIV/ Aids i Sør-Afrika
  • Rundt 5,6 millioner sørafrikanere lever med HIV-smitte, nær 18 prosent av befolkningen. Verst rammet er KwaZulu-Natal-provinsen øst i landet, der en av fire er smittet. Durban er den største byen i denne provinsen.
  • Daværende president Thabo Mbeki og hans helseminister Manto Tshabalala Msimang havnet i hardt vært rundt årtusenskiftet, da de virket å ikke tro på at HIV-smitte var årsaken til aids eller at bremsemedisiner virket mot smitten. Msimang hevdet blant annet at hvitløk og sitron virket bedre. Mange kvakksalvekurer dukket opp i kjølvannet av politikernes nøling.
  • Etter en kampanje fra blant annet TAC, ble det offentlige helsevesenet i 2002 tvunget til å tilby bremsemedisiner til gravide kvinner for å hindre smitte fra mor til barn. Senere fikk også andre sørafrikanerne tilgang på bremsemedisiner gjennom det offentlige helsevesenet. 
  • Troen på alternative kurer mot HIV/aids er fortsatt utbredt i Sør-Afrika. Folk som avslutter behandling med bremsemedisiner, risikerer å bli svært syke og dø. Det er også en risiko for at viruset utvikler resistens mot bremsemedisinene om folk går av og på behandlingen.
• Les mer om historien om Aids

  34 millioner mennesker er smittet av HIV/ Aids verden over.

• Gåten om virusets opphav

  Konspirasjonsteoriene om HIV-virusets opphav er mange. Hvor og hvordan oppsto HIV? Dette kan du lese mer om, om du trykker på tittelen i denne boksen.

• Konge i dødens rike

  En av fire innbyggere i lille Swaziland er smittet av HIV/Aids. Landets allmektige Kong Mswati synes ute av stand til å gjøre noe, og har foreslått sterilisering av smittede. Under overflaten vokser opposisjon som krever kongens avgang.

Sola står i senit og gradestokken kryper opp mot 30 grader. Luften står stille i den innelukkende bygaten, men det bryr ikke aktivistene i Treatment Action Campaign (TAC). 400 mennesker danser og synger alt de orker.

Noen tørker svetten, andre tar en kort pause. Men så fortsetter de igjen med den samme glødende intensitente. Det som er en protest, minner mer om en fest.

– Makt til folket, roper Partick Mdletshe og får svar fra 400 rungende røster. Mange klapper mens de synger, hoftene vifter, magene disser, bein og armer i været. De er alle HIV-smittet og de synger om sykdommen sin.

– Ta medisinen din hver dag, synger de.

– Regjeringen må gjøre mer, synges det. Det er verdens aidsdag 1. desember, TAC har valgt å markere dagen med å protestere mot det de mener er kvakksalveri, en elektromagnetisk behandling som hevder å kurere HIV-smitte. Slike kvakksalvekurer har lenge vært et problem i Sør-Afrika. De får ofte folk til å legge til side bremsemedisiner som faktisk virker. Mens bremsemedisiner både holder folk i live og virker hemmende på smitte, er kvakksalveri en alvorlig helseutfordring i landet.

Farlig medisin
Markedet for kvakksalverkurer er stort. Sør-Afrika er det landet i verden der flest mennesker lever med HIV-smitte: 5,6 millioner, nesten 18 prosent av befolkningen, er smittet. Alle kjenner noen som lever med HIV. Likevel er det fortsatt mange som snakker lavt om sykdommen sin. Det vil TAC ha en slutt på. De jobber med folkeopplysning og med helsevesenet. De ønsker et helsevesen som er bedre rustet til å hjelpe folk. Og ikke minst jobber de med politikk. Regjeringen må øke engasjementet mot HIV mener de.

Men i dag er det verken regjeringen eller helsevesenet som er målet deres. I dag demonstrerer de mot et firma som tilbyr en mirakelkur mot HIV. På en klinikk i Durban kan du nemlig bli kurert mot HIV-viruset i løpet av 12 dager, hevder firmaet som kaller seg for Hivex. Mange mennesker går dit for å få hjelp, og mange slutter å ta den viktige, virkelige medisinen.

En eldre dame sitter veikanten og synger med. «Jeg er HIV-positiv», står det på t-trøya hennes. Hun slår to tomme plastflasker sammen, som for å holde takten i den kvelende heten. «Hivex = Hiv fornektelse», står det på et skilt. «Hivex, slutt å drepe oss», står på et annet. De danser så det gynger i grunnen.

– Ta medisinen, hver dag, alltid, synges det. Og de ser unektelig friske ut, disse aktivistene, som alle går på såkalt bremsemedisin. Medisiner som ikke tar knekken på viruset, men holder det i sjakk om du tar medisinen hver dag.

Uavbrutt synger og danser de i nesten fire timer, før det skjer det som de har ventet på.

Ut fra den dominerende Comercial City Building, kommer en mann, med hvit skjorte og grått tynt hår. Ansiktet er askefarget og magert. Han ser ikke glad ut denne mannen, Clive Harvey Fox, sjefen for Hivex i Durban.

– Clive har en klinikk her i 21. etasje, forklarer Zonke Ndlovu meg. Hun deltar i demonstrasjon, og er kampanjeleder i TAC.

– Han tilbyr en elektromagnetisk behandling som han påstår dreper HIV-viruset, sier hun.

– De reklamerer med at de kan kurere HIV og aids. Behandlingen tar tolv dager og koster 1000 rand (omtrent 700 norske kroner, red. anm.). Men det er jo bevist at denne type behandling slett ikke fungerer, sier Zonke oppgitt.

– Mange mennesker går til dette stedet, og tror de er kurert. De slutter å ta medisin. Det er svært alvorlig, og har alvorlige sideeffekter. Slutter man å ta medisin kan HIV-viruset også utvikle resistens mot antiretroviral medisin, og da blir enda vanskeligere å behandle, sier hun.

Det Zonke sier får full støtte fra Leger uten grenser, og andre som arbeider mot HIV i Sør-Afrika. De forteller at det ikke finnes noen bevis for at elektromagnetisk behandling kurerer HIV. Zonke viser til at Sør-Afrika allerede tilbyr såkalt første– og andrelinjebehandling, mot HIV. Det vil si at de har behandling til pasienter som også har utviklet virus med en viss resistens. Men de tilbyr ikke behandling om resistensen er veldig høy.

– Å behandle en tredjelinjepasient er veldig, veldig dyrt, og slik behandling tilbys ikke i Sør-Afrika. Om Hivex fortsetter å tilby elektromagnetisk behandling i stedet for vanlig behandling, så er det flere som vil måtte trenge tredjegenerasjons medisin, og mange vil kunne dø. Det er derfor vi sier at dette er en veldig farlig for HIV, sier TAC-aktivisten.

Gikk på en smell
Zonke er selv fra Durban, og oppdaget at hun var HIV positiv da hun var 23 år.

– Før jeg kom til klinikken hadde jeg mye eksem. Jeg fikk behandling, men alt ble bare verre og spredte seg til hele kroppen. Det var da de ba meg ta en HIV-test. Jeg tok en test, og det gikk hele to uker før jeg fikk resultatet. Da resultatet endelig kom, ble jeg bare fortalt at resultatet var positivt. Jeg fikk ikke noe tilbud om hjelp eller annen oppfølging, sier hun.

I stedet ble hun helt overlatt til seg selv. Zonke forteller at hun antakelig ikke klarte å ta helt inn over seg hva slags beskjed hun hadde fått. Hun reagerte ikke ordentlig på det, og fortalte det til familien uten å forberede dem på noen måte. Men hun var heldig, sier hun, med en familie som ville forsøke å forstå og hjelpe henne. Likevel tok det to år før hun startet behandling. To år etter at hun hadde begynt å ta medisiner, kom reaksjonen.

– Jeg tror jeg hadde stengt virkeligheten ute veldig lenge. Jeg fikk et mentalt sammenbrudd. Jeg fikk behandling for dyp depresjon, men jeg føler meg mye bedre nå, sier hun. I dag er hun i full jobb som rådgiver og kampanjeleder i TAC. Hun tar bremsemedisin hver dag, og sier hun fungerer akkurat som alle andre mennesker.

– Egentlig er det ikke så vanskelig å leve med HIV, så lenge man får medisin og tar den regelmessig, sier hun. Derfor mener hun helsevesenet må bli bedre til å informere pasientene sine om deres rettigheter og muligheter.

– Jeg vil ikke at folk skal måtte gjennomgå det jeg gjorde, eller at landet må oppleve den tiden en gang til, sier hun.

– Hva var annerledes for ti år siden?

– Det var en helt annen æra for ti år siden, og folk viste veldig lite om HIV. Men det er fortsatt vanskelig å snakke om, sier hun.

Venninnen Promise Maknanya (27) oppdaget i likhet med Zonke at hun hadde HIV for mange år siden.

– Jeg var veldig godt informert da jeg oppdaget det. Men for folk som kommer fra landsbyga er dette vanskelig. De vet ikke hva slags medisinske rettigheter de har, og det offentlige helsestellet er veldig dårlig her i landet, sier Promise. Hun opplyser at alle som har HIV i Sør-Afrika, kan få medisinsk behandling. Men i likhet med Zonke mener hun at helsevesenet er alt for dårlig.

– Vi må få langt bedre helseklinikker, det må bli bedre informasjon, og vi trenger bedre sykepleiere sier Promise.

– På klinikkene er det vanskelig å få informasjon, og når man skal bli testet for HIV må man ofte vente mange uker, sier hun.

– Antiretroviral behandling med bremsemedisiner fungerer veldig bra, men det er jo ikke en medisin som dreper HIV-viruset. Det holder viruset i sjakk slik at man kan leve et normalt liv og ikke utvikler aids. Men det krever at man tar medisin hver eneste dag. Det er mye mer komplisert enn de enkle løsningene som eksempelvis Hivex tilbyr, sier hun.

Nekter å snakke
Clive Harvey Fox har med seg to væpnende vakter. Aktivistene roper slagord mot ham, men de har også med seg et budskap. De vil ha slutt på Hivexs behandling som de mener er kvakksalveri.

– Vi er her for å protestere mot deres HIV-behandling, og har lagt fram en liste med krav sier Sandile Gumede.

– De må umiddelbart slutte å tilby Hivex-behandling som en løsning for HIV, eller noen annen alvorlig sykdom. Hivex må også slutte den eksplisitte og implisitte oppfordringen til folk som lever med HIV, om å slutte å ta antiretroviral behandling, sier Gumede. Harvey Fox står bare med et fast grep om armene sine. Aktivistene roper nærmest heiarop til Sandile Gumede, mens han snakker. Til slutt får den magre mannen ordet. Aksenten er klingende britisk.

– Dette er en veldig trist dag, sier Harvey Fox.

– Folk må få lov til å ta informerte valg. Jeg er sjokkert. Jeg er sjokkert over ignoransen vi møter. En dag finner dere ut av dere selv hva vi driver med, sier Fox.

De 400 Tac-aktivistene er tydelig ikke fornøyd.

– Det du sier til oss ser vi som en dyp fornærmelse, sier Gumede, og beholder roen.

– De undersøkelsene som er gjort av den maskinen dere bruker til behandling viser at den ikke virker. Vi har svært høy utbredelse av HIV/Aids her i landet. Folk som deg gjør det vanskeligere å løse problemet og gi folk håp, sier han.

– Jeg ser fram til å diskutere dette spørsmålet, sier Fox, før han vender ryggen til aktivistene. Vi løper etter.

– Kan du svare på noen spørsmål om behandlingen din?

– Hvilke spørsmål, svarer Harvey Fox, mens han fortsetter å gå.

– Kan du si noe om denne behandlingen brukes noe annet sted?

– Nei, jeg kan ikke svare på det nå. Du kan snakke med den damen der, sier han, peker på assistenten sin og forsvinner.

Men assistenten kan ikke svare hun heller. Hun er en ilter, liten dame, og hevder hardnakket at mirakelkuren, som hun selv sier hun har tatt, fungerer.

– Jeg var død. Nå er jeg levende, sier hun.

– Hva syns du om demonstrasjonen til TAC?

– Den aksjonen handler bare om å få oppmerksomhet om TAC. De sier at forskningen rundt vår behandling ikke har blitt publisert. Men de er tenkt å bli publisert. Denne klinikken er bare begynnelsen, sier hun og lover å sende dokumentasjon på e-post, før hun forsvinner. Den dokumentasjonen dukker aldri opp.

En av mange
På internett markedsfører Clive Harvey Fox seg som Indigo Man. Han har egen blogg og selger bøker om selvrealisering, med titler som Finding My Gift. Det er ingen informasjon om at han har noen medisinsk utdannelse. Nils Mork i Leger uten grenser er skeptisk.

– Det fins mye kvakksalveri, en kynisk måte å utnytte folk i en desperat situasjon. Men det fins ingen medisinske bevis på at for eksempel elektromagnetisk behandling har noen effekt i å behandle HIV.

Ifølge TAC er det svært mange som oppsøker Hivex og bruker behandlingen, og Clive Harvey Fox er langt fra den eneste som tilbyr alternativ behandling. Det er det langt flere som gjør.

– Det er fire slike klinikker bare i dette distriktet, sier Zonke.

– Et av de andre firmaene ble startet av en inder, som hevder han er utdannet i Mexico. Han selger et produkt som han kaller for Den mirakuløse mineral løsningen (MMS). Han sier at det vil kurere HIV og 31 andre sykdommer, blant annet kreft og tuberkulose.

Og flere kvakksalvere finnes. Et tredje eksempel, ifølge TAC, er en privatklinikk som selger en «magisk juice». Juicen går som varmt hvetebrød, og ifølge etiketten bør man slutte å ta andre medisiner om man starter den magiske kuren.

– Disse folkene utnytter mennesker som er i en svært sårbar situasjon, ved å fortelle at deres produkter kurerer HIV, noe som aldri er bevist. De representerer en stor trussel for arbeidet mot HIV. Når de oppfordrer folk til å slutte å ta bremsemedisiner, skader de helsen til folk og øker faren for at det blir utviklet flere resistente HIV-virus, sier Zonke. Hun synes ikke myndighetene har tatt problemene med kvakksalverne riktig på alvor.

– De leker med folks liv, sier hun opprørt.

– Og spesielt nå er dette farlig. Vi er i ferd med å få mer politisk støtte for HIV/aids saken, og når folk kommer med denne type tilbud, så blir alt verre, sier hun.

Krever bedre helsevesen
Treatment Action Campaign ble stiftet i Cape Town i 1998 som en liten og marginal gruppe, som sloss for rettighetene til HIV-smittede. I dag har de nær 270 filialer og 16 000 medlemmer. Behovet er ikke mindre i dag enn da de ble stiftet. HIV-smittede søker solidaritet og samhold i organisasjonen, og de driver viktig sosialt og politisk arbeid. Blant målene deres er bedre offentlig helsestell, mer omsorg, støtte og anerkjennelse av folk som lever med HIV og bedre og billigere tilgang på medisiner. TAC har utfordret alt fra presidenten i Sør-Afrika til den farmasøytiske industrien. I dag har de over 70 ansatte. Zonke er en av dem

- Hvordan påvirker det en familie i Sør-Afrika om et familiemedlem får diagnosen HIV-positiv?

Zonke drar på svaret.

– Det burde egentlig ikke være et problem, om familien kan akseptere det, og om familien er villig til å forstå og lære. De må hjelpe den som er rammet og gi nødvendig støtte. Medisinene finnes der, så om man mottar behandling kan man leve normale liv, sier hun. Venninnen Promise mener at rike land bør stille opp med mer midler for å hjelpe til med å bekjempe HIV.

– Vi mangler fortsatt masse penger for å få helsearbeidet til å fungere. De rike landene burde gi mer støtte til HIV/aids arbeidet, sier hun.

– Også trenger vi mer forskning for å få fram enda bedre og billigere medisiner, sier Promise.

Tror dere HIV noen gang vil forsvinne fra Sør-Afrika?

– Jeg vet ikke, sier Zonke.

– Jeg håper det, at en gang vil man finne en kur. Det er jo dette jeg håper på. Men realistisk sett så håper jeg flere mennesker … Zonke ser vekk, før hun fortsetter…kan lære seg å bruke kondom, sier hun og ser litt brydd ut.

– Men får vi folk på behandling og lærer dem å bruke kondom, vil vi vinne kampen mot HIV, sier hun.