Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

• Homoseksualitet i Palestina
  • Lovverket i de palestinske områdene reflekterer sedvane fra flere historiske epoker, ofte tolkes den dit hen at forhold mellom menn kan straffes.
  • Det finnes ingen lov som forbyr forhold mellom kvinner.
  • På Vestbredden og i Jerusalem finnes det en organisasjon for lesbiske og transseksuelle, ASWAT. De fleste av organisasjonens aktivister er ikke åpne om sin seksuelle legning, og de skal ha medlemmer også i Gaza.
  • Det finnes ingen åpne nettverk eller homofile på Vestbredden eller i Gaza.
  • For mer informasjon om homoseksuelle i Palestina og den arabiske verden, besøk ASWATs hjemmesider på www.aswatgroup.org

Ramallah; Vestbreddens økonomiske lunge gir inntrykk av å være en energisk by. Dette er de palestinske myndighetenes hovedsete. Her finnes dyre hoteller, et mangfold av trendy barer og et yrende uteliv. Byen er som en bobble i det palestinske samfunnet, og sammenliknes stadig oftere med det liberale Tel Aviv. Khaled (*), som er bosatt her, drømmer om den hvite byen i Israel. Den unge mannen er ansatt i det palestinske innenriksministeriet, han skjuler sin homoseksualitet.

- Jeg lever et dobbeltliv. Mitt ”heteroliv” med familie og venner, og mitt ”gayliv” på internett og med en svært liten krets av venner. Noen ganger treffes vi på kvelden hjemme hos en av dem. Men verten tar en risiko ved å ønske oss velkommen.

Tel Aviv er bare femti kilometer i fra Ramallah, likevel er avstanden enorm for Khaled som drømmer om et liberalt og bekymringsløst liv i Tel Aviv, som ofte omtales som den homovennlige boblen.

Press fra familien
Israel er det eneste landet i Midtøsten der homoseksualitet er lovlig. I de palestinske områdene er det fortsatt et stort tabu.

- Om det fantes et legemiddel som ville tillate meg å slutte å være homoseksuell i dette samfunnet, skulle jeg ta det med en gang, visker Khaled. En tilståelse som sier mye om det vanskelige situasjonen for homoseksuelle palestinere. Arresteringer, ydmykelser, og tortur er noe av det som truer de som står fram. En homoseksuell er en skam for familien. For å gjenopprette den krenkede æren, er det ikke uvanlig at den ”skyldige” mishandles eller rett og slett blir drept.

- Det jeg er aller mest redd for er at jeg skal ødelegge ryktet til meg selv og min familie. Jeg kan ikke risikere å skitne til bildet av min ætt, sier Khaled.

Selv om han er 28 år, lider Khaled under familiens forventninger og press

- Min pappa spør meg hele tiden når jeg tenker å gifte meg. Min mamma sier at jeg behøver mer tid, men hun og mine brødre vet at jeg er homo, selv om vi aldri har snakket om det. De kommer aldri virkelig til å erkjenne det, sier han. Khaleds slekt kommer i fra Gaza. De flyktet i 2008, noen måneder etter Hamas sitt kupp.

- Der nede kjente jeg meg helt kvalt. Der fins det ingen måter å møte noen andre homoseksuelle og du kan ikke stole på noen, ettersom angiveri er veldig vanlig, sier Khaled. Internett er den eneste møteplassen. Siden arrangerer de møter med hverandre i en av Ramallahs barer eller klubber. Homoseksuelle menn kan ubemerket gå hånd i hånd på gaten, i tråd med arabisk tradisjon, eller med en hånd på den andre mannens skulder, og i Ramallah er ikke situasjonen like svart som den var for bare noen år. Ifølge Khaled begynner folks holdninger å endre seg noe.

- Jeg har noen homoseksuelle venner som er litt feminine. Mange mennesker kjenner til deres seksuelle legning, men de sier ingenting. Homser har ingen rettigheter, men så lenge de forblir usynlig ignoreres de. Regjeringen vet at homoseksualitet finnes, men velger å lukke øynene for det.

Palestinske homoseksuelle som har tillatelse til å reise inn i Israel, kan treffes i Tel Avivs mange nattklubber. Hver måned organiseres en spesiell kveld for arabere. Her møtes gjerne foretningsmenn fra middelklasse, til og med myndighetspersoner. Koneordet er diskresjon. Det som skjer innenfor klubbens fire vegger, får aldri komme ut noe sted. Det er alle enige om.

Israel, den eneste horisonten
Francois* deltar ikke på disse kveldene. Kledd i jeans og en moteriktig t-skjorte, med hull i ørene og en bleket hårlokk gredd bakover i det brune håret, kan den unge mannen lett forveksles med en typisk israeler. Han snakker flytende hebraisk, og lar ingenting avsløre sitt virkelige fødested. Men François er en palestiner fra Hebron. I en alder av 27 kjenner han til alle Tel Avivs mange hemmeligheter.

- Jeg elsker denne byen. Her står du fritt til å leve som du vil, sier Francois. Livsnytende, sekulær og tolerant; Den hvite byen er ikke bare en Edens hage for israelske homoseksuelle, men også et fristed for illegale innvandrere fra Palestina. Francois var svært ung da han satte sine føtter her første gang. Han hadde ikke noe valg.

- Det var et spørsmål om å overleve, sier han.

Da Francois var 11 år og bodde med sin familie i Hebron, ble han tatt med på bar av sin 19 år gamle nabo, og de to hadde sex. En voldtekt?

- Nei, jeg var med på notene, sier han i dag. Etterpå begynte veien ned i helvete. De to ble oppdaget, og på grunn av familiens skam ble han holdt innelåst i seks måneder. De få gangene faren og brødrene hans besøkte ham, ble han mishandlet med batonger, kniver og brannskader. De ville skremme homoseksualiteten ut av ham. Overlevningsinstinktet hjalp ham å rømme, til Israel.

Et liv på flukt
Det ble begynnelsen på et liv under jorden, der Francois knapt 12 år gammel mått leve gatens harde liv. Han deler sin ilddåp med andre ulovlige palestinere hvis eneste forbrytelse har vært å være homoseksuell og araber.

- De er mange, og de kommer fra Nablus, fra Jenin, ja fra hele Vestbredden, ser Francois. Tyveri og prostitusjon er en måte å overleve på. Livet på gaten går hånd i hånd med alkohol og dop. Flere ganger har han blitt voldtatt, flere ganger krenket og trakassert. Gaten er som en virvelstrøm, som ufravikelig leder en not bunnen.

- Jeg har opplevd den verst tenkelige menneskelige smuss, sier Francois.

I nesten 15 år levde Francois som en flyktning, og lekte gjemsel med det israelske politiet. Han ble arrestert flere ganger, og tilbrakt tre til seks måneder i fengsel.

- Iblant slo politiet oss, slik at vi skulle forstå at de ikke ville ha oss her. Når de forsto at jeg var homo ble det bare verre, sier han. Den israelske sikkerhetstjenesten forsøker å overtale ham til å arbeid som spion for Israel. Francois tenker over forslaget, men legger til slutt bort ideen. Gjentatte ganger blir han sendt tilbake til de palestinske områdene, og hver gang kommer han tilbake til Tel Aviv. Men i 2001, seks år etter at han første gang flyktet fra hjemland, blir han for første gang arrestert av det palestinske politiet. Fengslet i Ramallah, avslår familien hans å besøke ham, og han blir snart offer for sine fangevoktere. På grunn av sitt vestlige utseende anklages han for å være spion for Israel. Politiet torturerer ham, strør syre over huden hans, og skjærer ham i hodebunnen med kniv. Fortsatt er hans kropp full av arr etter opplevelsen. Ironisk nok ble Francois reddet fra sine bødlers grep av den andre intifadaen. I 2002 tar israelske styrker seg inn i Ramallah, og frigir alle palestinerne som har samarbeidet med Israel. Denne gangen er det israelerne som misoppfatter Francois sitt vestlige utseende. At han i tillegg snakker hebraisk gjør at han slippes fri ved en feiltakelse. Han har akkurat fylt 18 år.  

Aguda, hjelp i nøden
I dag deler den unge mannen en leilighet med to russere i hjertet av Tel Aviv. Han har Aguda å takke for sin frelse, en nasjonal organisasjon for homoseksuelle i Israel. Aguda et tilknyttet den internasjonale bevegelsen som kjemper for lesbiske og homoseksuelles frigjøring (LGBT). Inngangen til senteret i Tel Aviv kan gjenkjennes på sin mezuzah (pergament festet på dørkarmen til jødiske hjem) i regnbuens mange farger. Isrealere og palestinere kommer for å spise, for å delta i kulturelle aktiviteter, eller for å få rådgivning. I løpet av sine tre år som frivillig i foreningen har Shaul truffet nesten 800 palestinere. I dag finnes omtrent 200 av dem i Tel Avivs arabiske bydel Yaffo. De fleste har opplevd noen av de samme kaotiske opplevelsens som Francois. De som aksepterer Agudas hjelp får et dokument som hjelper dem i møte med politiet.

- Vi samarbeider mer eller mindre direkte med politiet, sier Shaul.

- Noen ganger kan en agent ringe meg midt på natten for å få bekreftet om en palestiner er under vår beskyttelse eller ikke. Dersom han er under vår beskyttelse, slippes han vanligvis av politiet med en gang.

- Et fåtall arabisk-israelske organisasjoner forsøker å forandre det arabiske samfunnets syn på homoseksualitet.

- Dessverre er et samarbeid med dem umulig. Juridisk sett er vi en israelsk organisasjon, så de ser på oss som fiender, sier Shaul. Men homoseksuelle utgjør en av de få samfunnsgruppene der opphavet er irrelevant. Innenfor dette fellesskapet er freden et faktum, ikke bare en illusjon. I Tel Avivs klubber og homsebarer smelter de sammen, jødene, palestinerne, de trans seksuelle og lesbene. De befinner seg alle langt i fra den konflikt som begynte for over 60 år siden, da staten Israel ble opprettet.

- I homoseksuelle kretser er det ingen som behandler meg som araber eller palestiner, insisterer François.

- Jeg aksepteres som den jeg er, mens utenfor påminnes jeg hele tiden om hvor jeg kommer fra, sier han. Derfor anstrenger den unge mannen seg for ikke å se ut som en araber.

- Jeg kommer alltid til å kjenne meg som palestiner, men jeg lever Jag känner mig alltid palestinsk, men jag lever etter den israelske mentaliteten.

Forfulgt av dette identitetsproblemet unnviker han enhver tenkbar henvisning til sitt palestinske opphav. I Tel Aviv kjenner han seg fri, men friheten har et høyt pris, ettersom han vet han aldri vil få se sin familie igjen.

* Navnet er endret.

Teksten er oversatt fra svensk av Erik Martiniussen