Afrikamesterskap og oljerikdom til tross, Norges viktigste handelspartner sør for Sahara sliter med å komme på rett kjøl nesten ti år etter borgerkrigens slutt.
-
Fakta
Folketall: 19 millioner
Areal: 1,24 millioner km2
Hovedstad: Luanda
Forventet levealder: 51 år
HDI-plassering: 148
Viktigste eksportartikler: olje og gass, diamanter
I februar 2012 er det ti år siden geriljaleder Jonas Savimbi ble skutt og drept etter å ha blitt forrådt av sine egne. Uten Savimbi endte også den blodige borgerkrigen som mer eller mindre hadde hjemsøkt Angola i 27 år, siden uavhengigheten fra Portugal i 1975. Men borgerkrig, og før det kolonikrig, etterlot seg et land hvor infrastrukturen lå i grus og en befolkning var overlatt til seg selv.
Med unntak av den oljerike enklaven Cabinda i nord har derimot landet vært stabilt og for det meste fredelig og i 2010 var landet vert for Afrikamesterskapet i fotball. Det siste decenniet har myndighetene fokusert på å gjenoppbygge veier, havner og toglinjer. For befolkningen er det derimot mindre som er gjort. Analytikere er også bekymret over den politiske utviklingen i et land hvor mye har dreid seg om en man og hans nærmeste de siste årene.
Maktkonsentrasjon i Luanda
Siden fredsavtalen i 2002 har det vært avholdt ett parlamentsvalg, det skjedde i 2008. Regjeringspartiet Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA) fikk 82 prosent oppslutning ved dette valget.
I begynnelsen av 2010 vedtok parlamentet, der MPLA har absolutt flertall, en ny grunnlov. Det største opposisjonspartiet, Savimbis tidligere geriljabevegelse União Nacional para a Independência Total de Angola - Unita, forlot salen etter vedtaket i protest mot at den nye loven ikke inneholdt bestemmelser for presidentvalg. Den nye grunnloven avskaffet presidentvalg. I stedet utpeker nå det største partiet presidenten.
I dette tilfellet betyr det at MPLAs Jose Eduardo dos Santos, som har sittet som president siden 1979, fortsetter å være president til neste parlamentsvalg. Presidenten har også, i følge den nye grunnloven ganske omfattende rettigheter. Blant annet kan han utpeke og avsette provinsguvernører, politi- og hærledelse og regjeringsmedlemmer. Dette garanterer at Dos Santos opprettholder sin stilling som landets absolutt mektigste. Det er også Dos Santos som skriver ut nye parlamentsvalg. Det ventes at han vil gjøre dette i løpet av 2012 eller 2013.
Oljedrevet økonomi
Rundt Dos Santos, hans nærmeste familie og partifeller, finnes altså all makt i landet. Dette inkluderer kontrollen over oljestatsselskapet Sonangol og landets enorme oljeinteresser.
Denne eliten, nesten utelukkende basert i den raskt voksende hovedstaden Luanda, har skummet fløten av den enorme, økonomiske veksten Angola har opplevd siden 2002. Angola kniver med Nigeria om å være den største oljeprodusenten sør for Sahara, og den økonomiske veksten i landet er svært tett forbundet med oljeprisen. Den økonomiske veksten nådde i 2007 20 prosent, i 2008 var den på 13 prosent. Men finanskrisen og fallende oljepriser førte så til bråstopp i den økonomiske veksten. I 2009 og 2010 var veksten på henholdsvis litt over to og én prosent. For 2011 viser prognosene nesten fire prosent vekst. Analytikere mener at denne kan dobles i løpet av de neste tre årene, ettersom verdens etterspørsel etter olje fortsetter å stige.
Men den virkelige utfordringen for Angola er ikke å skape mer økonomisk vekst men å differensiere den. Den svært så innbringende oljeindustrien sysselsetter kun noen promille av befolkningen. Eksportnæring nummer to, diamanter, gjør også kun et fåtall rike. Samtidig som Angola altså til tider har hatt svært høy vekst og er en økonomisk motor i regionen, øker samtidig forskjellene innad i landet. Landet har faktisk falt på FNs levekårsindeks de siste årene, og er nå nede på 148. plass (av 193 land).
Regjeringen hevder selv at den store satsningen på infrastruktur de siste årene, på sikt vil komme befolkningen til gode. Kritikere mener de store infrastrukturprosjektene først og fremst er entreprenørselskapene til gode. Ved siden av kineserne, investerer brasilianske selskaper stort i prosjekter i Angola, deriblant en entreprenør hvor president Dos Santos og hans familie har store eierinteresser.
Misnøyens vår
Den politiske og økonomiske maktkonsentrasjonen har ført til murring. Grunnloven garanterer ytrings- og pressefrihet, men i virkeligheten er alle de ledende mediene i landet statsdrevet.
Menneskerettighetsorganisasjoner har ved gjentatte tilfeller kritisert myndighetene for å slå ned på de mindre og private drevne avisene og journalister som jobber for andre enn den statsdrevne Jornal de Angola og statskanalen TPA. I mars i år, da forandringens vinder svøpte over Nord-Afrika, var Luanda et av stedene sør for Sahara hvor det ble varslet demonstrasjoner for regimeendring. Demonstrasjonene lyktes ikke å mobilisere mer enn en håndfull, som straks ble arrestert. I september samlet nye demonstrasjoner noen hundretalls, igjen ble flere arrestert og fengslet. Selv om demonstrasjonene har vært små og slått hardt ned på, symboliserer hendelsene en ny type protest i Angola. Deltagerne har vært unge med utdanning, og artister fra Luandas sydende musikkmiljø.
Som mottrekk har MPLA mobilisert til støttedemonstrasjoner for Dos Santos og hans regime. En av disse demonstrasjonene i mars samlet 20.000 mennesker. Motdemonstrasjonene viser kanskje mer enn noe annet at regimet tar protestene alvorlig. Og regimet opplevde uventet motstand fra Høyesterett, da den i oktober løslot 18 ungdommer som var dømt til mellom 45 og 90 dagers fengsel for å protestere.
Norges viktigste partner
Angola er nå Norges viktigste handelspartner sør for Sahara. Samarbeidet begynte på 1980-tallet da Saga Petroleum etablerte seg på angolansk sokkel. Saga ble senere slukt av Hydros oljedivisjon, som senere ble en del av Statoil. Angola er i dag Statoils viktigste utenlandsoperasjon. Oljeselskapene har fått følge av norske selskaper som leverer utstyr til oljeindustrien, som Aker Solutions. Også andre næringsinteresser er tungt inne. Verdt å merke seg er Hydro, som har inngått avtaler om dampprosjekter og aluminiumsverk. I november 2011 var næringsminister Trond Giske og utviklingsminister Erik Solheim i Angola med 70 norske næringslivsledere på slep.
Den norske tilstedeværelsen i et land som regnes blant en av de tjue mest korrupte i verden, har blitt kritisert. På tross av at president Jose Eduardo Dos Santos i 2009 gikk hardt ut mot korrupsjonen i landet, har det skjedd lite utover ordvalget. Presidentens løfte om nulltoleranse overfor korrupsjon kan tvert i mot se ut til å ha virket mot sin hensikt. I likhet med at Angola har falt på levekårsindeksen, har landet også sunket på Transparency Internationals liste over verdens korrupte land: Angola ligger nå på 168. plass av 182.
Tips en venn