Opposisjonen i Iran boikotter parlamentsvalget. Med lav valgdeltakelse mister regimet legitimitet, mener eksperter.
Opposisjonen boikottet parlamentsvalget i Iran. Hva betyr det for regimets framtid? I denne X-artikkelen fra november analyserer Iran ekspert Yadullah Shahibzade og Fafo-forsker Kjetil Selvik situasjonen.
-
Parlamentsvalg i Iran
- Fredag 2. mars er det parlamentsvalg i Iran.
- 290 parlamentsmedlemmer skal velges fra 30 provinser, til det Iranske parlamentet (Majlis).
- 49 millioner mennesker er stemmeberettiget.
- Parlamentet velges direkte, og kan foreslå nye lover i Iran. Lovene må imidlertid godkjennes av det religiøse Vokterrådet som ikke er demokratisk valgt.
- Ayatollah Khamenei er det politiske og religiøse overhodet i Iran. Han har oppfordret alle til å stemme. Regimet I Iran hviler på en folkelig aksept, og lav valgdeltakelse vil bli ansett som mistillit mot regimet, mener eksperter.
- Opposisjonen har for første gang siden revolusjonen i 1979 valgt å boikotte parlamentsvalget.
- I 2008 var valgdeltakelsen på 61 prosent.
-
Flere henrettelser i Iran
Fire ganger så mange henrettelser i 2011 som i 2010, melder Amnesty.
Protestene var enorme etter den iranske presidentvalget i juni 2009, der den konservative og isolasjonistiske Mahmoud Ahmadinejad ble utpekt som vinner.
To år før den arabiske våren protesterte tusenvis av mennesker over hele Iran mot valgresultatet og mot president Ahmadinejad.
Nå mener mange at den arabiske våren ble inspirert av den grønne protestbevegelsen i Iran, og av dens ledere Mir-Hossain Mousavi og Mehdi Karroubi. Men mens protestene har spredt seg videre i arabiske land har demonstrasjonene i Iran stilnet.
Da lederne for den grønne bevegelsen i februar 2011 oppfordret til nye demonstrasjoner i Iran, ble både Mousavi og Karroubi satt i husarrest. Nå reises det tvil om opposisjonen i det hele tatt vil delta i vårens parlamentsvalg.
Valgboikott
- Den grønne bevegelsen har stilt visse krav for å delta i valget, sier Yadullah Shahibzadeh til Verdensmagasinet X. Han har selv bakgrunn fra Iran, og er i dag postdoktor ved institutt for kulturstudier ved Universitet i Oslo.
Han forteller at det er typisk for det iranske politiske system, at lederskapet trenger folkelig støtte. Lederskapets legitimitet er basert på folkelig aksept er derfor avhengig av at parlaments- og presidentvalg oppleves som demokratiske, mener han.
- Derfor er det viktig for de konservative at også de reformvennlige kreftene deltar i parlamentsvalget.
- Men akkurat nå har reformistene satt viktige betingelse for å delta, sier han, og viser til 18 krav framsatt av tidligere presidenten Mohammad Khatami, som i dag regnes som del av den grønne bevegelsen.
- Det er 18 krav, men om man gjennomgår kravene ser man at det samlet sett er tre betingelser de stiller og som det er bred støtte for i befolkningen.
- De ber om at alle politiske fanger blir løslatt, at ytringsfriheten garanteres, og at frie og rettferdige valg garanteres. Men hittil er ingen av disse betingelsene oppfylt, sier Shahibzadeh
- Kan det da tenkes at opposisjon vil boikotte valget?
- De nevner ikke ordet boikotte, men de sier at de ikke vil delta i valget, forklarer Iraneksperten. Dersom opposisjonen velger å ikke delta i valget, vil det kunne skape en grunnleggende legitimitetskrise for regimet, mener han.
Shahibzadeh får støtte fra Fafo-forsker Kjetil Selvik.
Hva er forskjellig fra Egypt?
- Man kan ikke utelukke nye demonstrasjoner i Iran nå, men det er ikke noe som tyder på det. Dersom det skjer, vil det nok skje i mer spontane og kanskje på mer ukoordinert vis enn vi har sett før, sier han.
I likhet med Shahibzadeh tror han den grønne bevegelsen vil forholde seg i ro fram mot parlamentsvalget i mars før de mobiliserer.
- For de konservative er i ferd med å rive hverandre i filler, sier Selvik.
- De har en veldig sterk konflikt internt, og det kan tenkes at bevegelsen vil ligge lavt og håpe på at det kommer noe ut av disse interne konfliktene. Av fare for at å skape en felles fiende som de konservative kan samles mot tror jeg derfor ikke de vil mobilisere i høst, sier han.
- Hvorfor ledet ikke de store demonstrasjonene i Iran til politisk endring, slik det har gjort i arabiske land?
- Det er et spørsmål man kan se fra to ulike sider, sier Selvik.
- For det første kan vi sammenlikne Mubarak-regimet i Egypt, med regimet i Iran, og spørre hva som er årsaken til at det iranske regimet klarte å hanskes med en slik utfordring.
- Et annet perspektiv er å sammenlikene de ulike bevegelsene i Egypt og Iran. Hvordan skiller de seg fra hverandre?, spør han.
- Om vi skal begynne med regimesiden, så er det i hvert fall fire store forskjeller på Iran og Egypt.
- Det første er at det iranske regimet er basert på et ideologisk fundert system, og en ideologisk sammensveiset elite. Det er et system som bygger på sjiareligionen i samfunnet, på et antiimperialistisk tankegods, og på en frykt for ytre fiender.
- Dette skiller Iran fra Egypt som var nærmest alliert med USA, sier Selvik.
- Poenget er at det iranske regimet har en slik ideologi i motsetning til hva Mubarak hadde. Det er mange som tror på dette systemet i Iran, særlig innad i regimet. Man støtter ikke regimet bare fordi det gir visse økonomiske og sosiale fordeler, men også fordi man har en felles ideologi.
Trives i isolasjon
- De spiller på ytre fiender?
- Ja, absolutt. Det er veldig viktig forskjell. Det at regimet står opp for undertrykte folk i Midtøsten, som utbyttes av vestlig imperialisme, blir en del av den ideologiske pakken. Dette er en ideologi som også har mobiliseringsegenskap, og som er forankret i iransk historie.
- Den andre store forskjellen er at du har en maktelite i Iran, som i større enn i Egypt er bunnet til makten sammen med lederen, Ayatollah Ali Khamenei, forklarer Selvik. Han viser til Iransk religiøse og politiske overhode.
- De viktigste institusjonene er de revolusjonære institusjonene, og alle vet at om dette regimet faller, så faller institusjonene med det.
Det er en viktig forskjell fra Egypt, hvor militæret uten alt for store konsekvenser kunne vende ryggen til Mubarak.
- En tredje forskjelle er graden av åpenhet mot verden, og avhengighet av den internasjonale økonomien. Iran er etter hvert blitt et veldig lukket land, og er vant til isolasjon.
Regimet trives nærmest med isolasjon og fiendebilder, mens det egyptiske regimet, både diplomatisk og økonomisk, var mer avhengig av resten av verden. Derfor var det vanskeligere for det egyptiske regimet å brenne alle broer. I Iran er man mer vant med isolasjon.
- Det fjerde er at Iran har langt mer olje enn Egypt, noe som også gjør at de greier seg bedre alene, sier Selvik.
Opposisjonen ønsker ikke revolusjon
- Når det gjelder revolusjonssiden, så er den største forskjellen at revolusjonsbevegelse i Iran ikke er eksplisitt revolusjonær. Den er jo ledet av Mousavi og Karroubi, som begge har bakgrunn fra den islamske republikken.
- Deres agenda er en demokratisering av den islamske republikken. De mener det er potensial for demokratisering innenfor den eksisterende grunnloven, og frykter at en ny revolusjon vil skape en utrygg framtid. Ideologien deres er basert på gradvis reform, ikke revolusjon.
- Lederskapet i bevegelsen er mer reformorientert enn det var i Egypt, og bevegelsens lederskap står nok sterkere i Iran enn den gjorde i Egypt.
- De arabiske revolusjonene har vært mer spontane, og har manglet klart lederskap, konkluderer Selvik.
Han mener også det iranske regimet har utviklet et smartere undertrykkingsapparat enn det som eksisterte i arabiske land.
- Etter 2009 har regimet innført en effektiv undertrykkingskampanje. Det kan tenkes at det er en slags femte forskjell på Iran og Egypt, dette at de har et så profesjonelt undertrykkingsapparat.
- Vi har jo sett hvordan undertrykkingen i eksempelvis Syria har generert mer opposisjon mot regimet.
- I Iran prøver de å unngå å drepe folk i gaten, og heller fengsle og torturere folk etter at demonstrasjonene er over.
- På den måte bryter de ned bevegelsen, sier han. Han mener det iranske regimet også har vært smartere i måten de har kontrollert getebildet under demonstrasjonene, og hvordan de kontrollerer og overvåker internett.
Shahibzadeh mene likevel reform er mulig i Iran innenfor dagens grunnlov.
- Grunnloven må sees i sin helhet, og folkelige demonstrasjoner er fult lov i Iran, sier han. Han tror derfor det er mulig å få til en slags forsoning og fredelig demokratisering i Iran.
- Dersom dagens ledere merker at de trenger opposisjonen, og oppdager at det ikke lar seg gjøre å styre helt alene, så kanskje de vil prøve å etablere en forsoning. Det er den eneste løsningen på dagens politiske krise, sier Shahibzade.
- Men finnes det krefter som ønsker et helt nytt system i dagens Iran?
- Ja. Det finnes sikkert folk i Iran som vil ha et system som ligner det som er i Europa, såkalte liberale demokrater. Men disse har liten evne til å mobilisere, mener han.
- Når vi ser på innflytelse, så er Mousavi uten tvil den viktigste personene i opposisjonen.
- De eneste politiske kreftene som har reell evne til å mobilisere, er folk som ønsker reformer av det eksisterende systemet.
- Mousavi har vært tidligere statsminister, og Khatami har vært tidligere president. Det er ingen andre som kan mobilisere folket, og det er fakta man må forholde seg til, sier Shahibzadeh.
Tips en venn