Været, for eksempel tørke, kan ta avlingen, men med dagens kunnskap står det ofte på politisk vilje når folk mangler mat. Foto: Kate Holt/IRIN
Vi vet mye om hvordan sult oppstår, og alt for mye om konsekvensene. Hvorfor er det så vanskelig å ta til seg kunnskapen? spør Andrew P. Kroglund
Jegeren Essau var vannvittig sulten etter dagens vandring. Han nærmest hallusinerte om mat da han ved hjemkomsten kjente den liflige duften av varm linsesuppe sivende inn i neseborene. Hans listige bondebror Jakob observerte dette og så sitt snitt til å bytte til seg eldstebrors arverett for en bolle varm mat. Bonden vant, jegeren tapte.
En annen skikkelse, også han halvt mytisk, er den hallusinerende sultekunstneren: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den.»
Hovedpersonen i verdens første naturalistiske roman «Sult» får ikke stilnet sine indre demoner eller sin reelle sult, før han på bokens siste side tar farvel. Han emigrerer. Bort. Til Amerika. Det er dit alle sultne egentlig vil. Til det moderne Edens Hage, hvor vi alle er like, uavhengig av bonde- eller jegerbakgrunn.
Verdens mest kronisk sultne akkurat nå har også reist fra sitt og lagt ut på lange dagsmarsjer mot flyktningeleire i Somalia, Etiopia eller Kenya. For å få sin porsjon linsesuppe, proteinkjeks, drikke, tepper og medisiner. Kanskje de en dag kommer hjem? Kanskje noen få kommer til sitt Amerika. Godt hjulpet også av mange norske nødhjelpsarbeidere. Og diskusjonen går, er det riktig å sende nødhjelp inn i Somalia til områder kontrollert av en milits som bruker sulten som våpen?
Det går en historisk linje her. 2011 er jubileumsåret for 150 årsdagen for Fridtjof Nansens fødsel. I 1920 ledet han Folkeforbundets arbeid med å sende hjem 450 000 krigsfanger til 26 land og ble høykommisær for flyktninger. Nansen forsøkte å organisere hjelpearbeidet for 35 millioner mennesker som var truet av sult i datidens Sovjetunionen, godt ledsaget av en ung mann ved navn Vidkun Quisling. I det internasjonale samfunnet var det mange som vegret seg mot å hjelpe, forsyningene kunne nå det fortsatt ferske kommunistregimet. USA var en av de største bidragsyterne, et arbeid ledet av senere president Hoover. Men mange var likegyldige og villige til å overlate millioner av mennesker til sin vanskjebne. Kilder sier at ca 5 millioner mennesker døde.
Hva er sult? Sult er som regel definert som en betydelig mangel på inntak av næringsstoffer, og er den mest ekstreme form for feilernæring. Langvarig sulting (mer enn et par måneder) fører til varig organskade og kan i verste fall lede til døden. I følge FNs mat og ernæringsorganisasjon, FAO, dør mer enn 25 000 mennesker av sult hver dag, og mer enn 800 millioner mennesker er kronisk underernært.
Hungersnød oppstår ved mangel på mat (eller kjøpekraft som kan skaffe deg mat) som direkte fører til unormal høy dødelighet på grunn av sult eller sultrelaterte sykdommer. FN erklærer en krisesituasjon når det i et gitt område registreres mer enn ett dødsfall per 10 000 innbyggere. En ser også på barns vekt i forhold til normalen og andelen med kwashiorkor, en ekstrem form for underernæring som hovedsakelig råker unge barn. Akutt hungersnød har vi når dødsraten er mer enn fem per 10.000 innbyggere. Ifølge nyhetsbyrået AFP økte døds-raten i Somalia til 7,4 per 10 000 innbyggere per dag i juni i år.
Men når det er sagt, hungerskatastrofer er ikke er hva de en gang var. Vi står ved en korsvei, i det fjerne skimter vi hungerskatastrofens endelikt. Og vi vet nå at hungersnød ikke er en naturgitt størrelse. Det har vi ikke alltid visst. Mest kjent for tesen om at hungersnød er noe naturlig , er økonomen og demografen Thomas Malthus. I 1798 refererte han til «sult som naturens siste, mest forferdelige ressurs». Andre naturlige katastrofer som jordskjelv og vulkanutbrudd tenderer mot å være mer lokale og kortvarige i sin virkning. Men når befolkningsveksten overgår matproduksjonene er hungersnød den naturlige mekanismen for å få ned befolkningstallet igjen. Slik er naturen viselig innrettet, ment Malthus.
Tanken om at sult er et resultat av overbefolkning kan føres over 5000 år tilbake i tid, til eposet om Gilgamesh, Kongen av Uruk. Dette er et gammelt babylonsk sagn og en av de første litterære verk vi vet om. Her leser vi at gudene sørget for å begrense befolkningen som hadde blitt for stor for landet som skulle brødfø dem. Gitt den felles sosiokulturelle bakgrunn for de fleste av rikene i Midtøsten, er det ikke annet å vente at vi finner likende beskrivelser fra slike tidlige tider i Bibelen (f.eks Nehemias bok, 5: 1 – 5).
Naturlig eller? Vår tid har sett en liten renessanse for såkalte ny-malthusianere. Ikke så rart kanskje, vi lever i en tid da vi går fra dagens 7 til over 9 milliarder jordboere i 2050, i følge prognoser fra FN. Flere mennesker betyr større press på jord, skog og vann. Men utviklede land, som Storbritannia, har en befolkningstetthet som er langt større enn mange afrikanske land. Sult og hungersnød er derfor mer et resultat av manglende utvikling. Storbritannia opplevde sin siste hungersnød på 1700- tallet, Japan slet med mange hungersnøder i samme tidsperiode, men opplevde den siste i 1830. Dagens Etiopia og Malawi har bruttonasjonalprodukt (BNP) per hode som i reelle termer er halvparten av USAs for to århundreder siden. De økonomiene med dårligst matsikkerhet og som stadig har opplevd sult fra 1980-tallet til i dag, er land som Angola, Etiopia, Somalia, Mosambik, Sudan og Afghanistan. De samme landene har ligget helt i bunnsjiktet av 174 land på FNs utviklingsindeks de siste 20 årene.
Men hva med regnet, eller mangelen på sådant? Som Terje Tvedt har vist gjennom flere bøker og tv-program har behandlingen av vann ført til sivilisasjoners gjennombrudd og sammenbrudd. Når regnet uteblir er jordbrukeren sårbar, mens andre ganger har tungt regnfall og kalde somre ført til katastrofal nedgang i produksjonen. Den store europeiske sultkatastrofen i 1315 – 17 var et resultat av øsende regnvær og en kald sommer i 1315 og likeså sommeren etter, med rundt 7.5 millioner dødsofre. Liknende kald sommer opplevde man i 1708, med islagte elver til langt ut på sommeren i Frankrike. Det var store oversvømmelser i Kashmir i 1640 – 42, tørke i Bengal i 1770 (15 millioner døde). Kaldere somre førte blant annet til at norske settlere på Grønnland bukket under på slutten av femtenhundretallet. I følge forfatteren Jared Diamond var også nordmennene stokk dumme. De skjønte ikke at de måtte følge næringsmønsteret til de bofaste inuittene, som var jegere og sankere, ikke jordbrukere. Men det kollapset er en annen historie.
El Niño, naturkatastrofer og gresshopper Endringer i havstrømmer, med påfølgende intensivert tørke eller nedbør, skjer med ujevne mellomrom, og kalles El Niño-effeketen. El Niño-aktivitet i 1876 – 77 førte til noen av de mest dødelige hungerskatastrofene i det nittende århundrede. Det ble først ekstremnedbør over sørøst Asia og Australasia, etterfulgt av tørke i de samme områdene, og ekstremnedbør over det amerikanske kontinentet, med påfølgende tørke i Brasil og det sørlige Afrika. Denne voldsomme kombinasjonen av ekstremtørke og monsunregn førte til millioner av dødsfall under umenneskelige forhold. Dette slo til igjen i 1898, med katastrofer i India og i nordøst i Brasil. I denne perioden døde over 19 millioner.
El Nino fenomenet gjorde seg også gjeldende som en medvirkende årsak til katastrofen i Etiopia i 1984 -85 (rundt 1 million døde), så igjen i 1997 og til slutt i 2010 – 2011. Men effektene av de sistnevnte var lang mindre enn på slutten av 1800-tallet. Spørsmålet nå blir om El Niño-effektene vil slå ut annerledes og kraftigere i årene som kommer, grunnet klimaendringer.
Andre ødeleggende naturfenomen som har ført til sult er store vulkanutbrudd. En uforklarlig hendelse rundt 530 e. Kr i Europa, påvirket veksten i over 10 år etterpå. Treringer viser år 536 som en av de kaldeste somrene noen gang, sannsynligvis grunnet vulkanstøv. Utbruddet i den vulkanske sprekken Laki på Island i 1783- 84 førte til mange år med ustabilt klima i store deler av Europa, inkludert hungersnød. Historikere har pekt på dette som en bakenforliggende årsak til den franske revolusjonen i 1789. Også et av historiens verste vulkanutbrudd noensinne, Mount Tambora nær Bali i 1815, førte til en vulkansk vinter og hungersnød. 1816 var året uten sommer i store deler av Europa, inkludert Norge.
Andre sjokk fra naturens side blir påført av bakterier og virus. Slik som kvegpesten i Afrika i 1888 – 92, og brunflekket virus på ris i Bengal i 1943. Mest kjent er likevel den irske hungerskatastrofen på 1840-tallet. Avhengighet av stort sett en variant potet gjorde at nesten alle poteter fikk samme plantesykdom og råtnet. Poteten, en andinsk vekst, hadde lagt grobunnen for en økning i Europas befolkning etter år 1500. Men i Irland ble mangelen på genetisk mangfold i bondens åker, samt brittisk undertykkelse, et mareritt, og i løpet av bare 10 døde ca 1 million mennesker og enda flere emigrerte til Amerika. Irland hadde en befolkning på ca 9 millioner, i dag er den fortsatt bare på ca 4,5 millioner.
Bibelen er full av fortellinger om gresshoppesvermer som spiser alt de kommer over, om syv gode og syv magre år. Alle dagens symptomer på hungerskatastrofe er ellers opplistet på en av de tidligste grafiske beskrivelser av sult som vi vet om, som kommer fra Edessa i det nordlige Mesopotamia, (i dag Ourfa i det sørøstlige Tyrkia) fra 499 – 501 f.Kr. her finnes alt fra mangel på vanlig mat, substituttmat, som gress og bark, menn som forlater familiene sine, foreldre som etterlater barna sine, kriminalitet, veldedighet, emigrasjon, sykdom, med mer.
Mars med større forklaringskraft enn Malthus. Svært lite har endret seg til dagens situasjon på Afrikas Horn, hvor noe av det mest hjerteskjærende vi leser om er foreldre som har måttet velge mellom hvilket barn de skulle ta med seg og hvilket barn de skulle etterlate i dødens favntak. Men sultforebygging er enklere i dag. Transportkostnader har gått ned, det globale produktiviteten, målt i brutto nasjonalprodukt, har økt kraftig, lagring av mat er enklere og billigere, nødhjelpsorganisasjonene er mange, profesjonelle og globale. Ernæringsmessige og medisinske spørsmål er bedre forstått enn før. Penicillin og salt og mineralholdig drikke er vanligere. Derfor dør det færre ved nye hungerskatastrofer i dag enn før, en kombinasjon av offentlig intervensjon, tilgjengelig mat andre steder og kjøpekraft hos institusjoner og regjeringer. Internasjonal matvarehjelp er relativt raskt ute der det er avlingssvikt.
Men historien viser oss at hungersnødens beste kompis, og særlig i det 20. århundrede, er krig, konflikt og maktkamp, mer enn dårlige avlinger. Det skjedde i Sovjetunionen i 1918 – 22, eller i despotiske diktatur som i Kina i 1959-61 og Nord-Korea etter 1996. Krigsguden Mars har mer forklaringskraft enn Malthus. Et meget kjent eksempel for mange er Biafra/Nigeria i 1967 – 70, sannsynligvis verdens første direktesendte tv-katastrofe, hvor Erik Bye lagde de første norske reportasjene av sitt slag. Verden fattet sympati med regionen som ville bli selvstendig og mislikte Nigerias blokade og pogromer. Rundt en million døde.
Andre eksempler viser også at ustabile og krigslignende situasjoner, fører til at øvrighetspersoner gjør valg som får katastrofale følger. Mot slutten av Første verdenskrig var det Mtunya , et kappløp i det sentrale Tanzania, med oppkjøp av lokal mat. Først fra kolonimakten Tyskland, så fra britene. Liknende press førte til sult i Uganda og i fransk Afrika.
Andre verdenskrig brakte sult til områder så langt borte fra hverandre som India, det vestlige Nederland og Leningrad (dagens St.Petersburg). Deler av Nederland ble utsatt for blokade av tyskerne på slutten av krigen, og overdødeligheten skal ha vært på 18.000 personer, mest eldre mennesker.
I Leningrad var byen avsteng i over 872 dager, og det endte med kannibalisme for noen. Opp mot to millioner mennesker mistet livet. I Bengal førte frykt for en snarlig japansk invasjon til den såkalte fornektelsespolitikken, hvor myndighetene flyttet lagre av ris, fraktbåter og til og med sykler bort fra kystregionen, i tilfellet invasjon fra japanerne. Dette fikk katastrofale følger for bengalerne og så mange som tre millioner kan ha dødd. Det samme vet vi skjedde i Wollo-provinsen i Etiopia i 1984 -85, hvor sentralregimet i Addis Abeba kjempet mot separatrister. Fra antikken er det også mange kilder hvor sverdet og sulten nevnes side om side. Først med puner-krigene (264 – 146 f. Kr) og borgerkrigene fra 49 – 31 f.Kr. ble sult del av folkloren i romerriket. Bibelen viser også flere eksempler fra jødisk og levantisk historie fra rundt 580 f. Kr, hvor krig er en direkte årsak til sult.
Den norske folkesjelen bar også merker etter de store krigene på kontinentet, og Ibsens dikt Terje Vigen var i mange år folkeskolepensum. Diktet bygger på fortellinger fra sørlandskysten under Napoleonskrigen og kornblokaden i 1808–1811. På denne tiden var Danmark-Norge i krig med blant andre England, som hadde innført handelsblokader og dermed kuttet all kontakt mellom Norge og Danmark. Dette medførte sult i Norge. Og Terje forsøkte å ro over til Danmark for å kjøpe korn, men havnet i stedet i fengsel.
Men i det store bildet, hvor vanlig var hungerskatastrofer og sult i fortiden? Kildematerialet er stort og variert. Byregioner og historiske viktige stater har mest å ta av. Men hvor mye kan vi stole på dem? Vil en hersker ønske å ha på seg at i riket hans så var det stadige hungerskatastrofer? Det er kilder som sier det har vært hungersnød i gitte områder hvert 10 år, mens andre mener det er overdrevet. Men en historiker som Fernand Braudel viser til at i et såpass privilegert land som Frankrike var det i det tiende århundrede 10 generelle sultkatastrofer, 26 i det ellevte , to i det tolvte, fire i det fjortende, syv i det femtende, tretten i det sekstende, elleve i syttende og seksten i det attende. Og dette, i følge Braudel, inkluderer ikke de hundrede på hundrede av lokale sultkatastrofer. Andre har hevdet at det i India var èn katastrofe per femte år, og med èn alvorlig en per halve århundrede. Det er laget lister over de største katastrofene, og det er ikke lystig lesning. Men det er først når vi går inn i øyenvitneskildringer og enkeltstående skjebner at vi skjønner hvor forferdelig sult er og forblir.
Politisk vilje avgjørende. Med Stalin, Hitler og Mao forsvant de de tre største sultgeneratorene noensinne, og selv om det er banditter, despoter og diktatorer i dag også som leder landene inn i sult, blant annet Mugabe og All Shaabab, så er disse som småfisk å regne. Vi ser derfor for første gang i historien at sult er et overkommelig og løsbart problem. Det er som nobelprisvinneren i økonomi Amartya Sen har uttalt, et spørsmål om politisk vilje.
Vi kommer derfor ikke unna spørsmålet om jordbruk i det tjueførste århundre. På det globale nivå har matproduksjon per hode steget med en tredel siden tidlig på 1960-tallet. I Kina og India produseres mer mat enn noensinne. Særlig er utviklingen i Kina imponerende. Trenden følger vanlig forståelse av utvikling, og likner vår egen. Færre jobber nå i landbruket, men produksjonen øker og næringsgrunnlaget er mer diversifisert.
Det er bare i Afrika sør for Sahara at jordbruksprouksjonen har gått ned. Sannsynligvis er den lavere enn den var ved frigjøringen på 1960-tallet. Graden av importert mat har derfor økt, i takt med strukturelle endringer i verdenshandelen og den internasjonale pengepolitikken, Det er lite grad av diversifisering i produksjonen, og potensialet for grønnsaker og frukt er derfor stort. Mens befolkningen i de fleste land har nådd en fruktbarhetstopp, henger Afrika igjen også her. Kontinentet hadde bare 8,8 prosent av verdens befolkning i 1950, ca 14 prosent i dag og vil nå 21 prosent i 2050, med en tredobling av befolkningen i Niger, Uganda og Mali. Enhver som har vært i Uganda vet at der er det allerede hardt press på jorda og på de gjenværende skogene. Men ut fra den kunnskapen vi har tror vi nå at dette kan snu.
186 kupp og 26 kriger de siste 50 årene har satt Afrika tilbake, men de siste trendene peker nå i positiv retning, med flere valg, økt sivilsamfunnsdeltagelse og protester mot vanstyre, slik vi har sett ikke minst i Nord-Afrika. Demokrati fører ikke nødvendigvis til mindre korrupsjon, men det ledsages av mer offentlig debatt om veivalg. Det kan være flere veier til matsikkerhet.
Matproduksjon, slik Olav Randen sier det, består av en kombinasjon av tre faktorer: jord, arbeidskraft og kapital (i form av gjødsel, såfrø, maskiner osv). Dagens globale modell for matproduksjon pøser på med kapital, tar for seg av jord og bruker lite arbeidskraft. Omkostningene i miljømessig forstand kalkuleres ikke inn i produktene. Alle streber å bli som de store produsentene, USA, Storbritannia og Nederland, hvor rundt en prosent av befolkningen er bønder. Men i utviklingsland er arbeidskraft en overskuddsvare. Skulle tallet på bønder i India, nå i underkant av seksti prosent av de yrkesaktive, bli redusert til USAs nivå, ville nye 59 prosent av befolkningen bli arbeidsledige. Verken India eller verden har arbeid å tilby dem. God matjord er en knapphetsfaktor verdt å ta vare på. Tilstrekkelig arbeidskraft, nøktern kapitalbruk og respekt for jorda må til. Og sannsynligvis mindre høyindustrialisert kjøtt. Og minst mulig sløsing. Banalt. Kjedelig politisk korrekt. Men sånn er det
En sultfri verden krever altså først og fremst bedre styresett, fred og mer satsing på bærekraftige jordbruksmetoder. Så lett og så vanskeligt. Fred er det vanskeligste. Men et jordbruk som både gir avkastning økonomisk og økologisk kommer heller ikke av seg selv. Ikke alle er like interessert i lavkarbonløsninger. Vi trenger derfor mer forskning og bevilgninger til strategier for agroøkolgiske program som understøtter retten vi alle har til bærekraftig mat.
I dagens verden er det konsensus at hungerskatastrofer bør være lette å hindre og at de er anakronismer fra en fortid vi er ferdige med, og ergo en skamplett for våre menneskesamfunn. Leger uten Grenser, Oxfam og andre aktivister på området er alle med på sin måte å få økt bevissthet omkring generelle fattigdomsproblemer.
Menneskeslekten forblir sulten. Dette tar oss til det berømte epletyveriet fra Edens Hage. Det brakte med seg sult og hungersnød. Men også kunnskapen og viljen til å gjøre noe med det.
Andrew Kroglund jobber til daglig i Utviklingsfondet
Tips en venn