Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

Hver dag, hele året, blir mellom 25 til 30 mennesker drept i en væpnet konflikt. Flere hundre blir såret og millioner befinner seg på flukt. For tiden pågår over 35 aktive konflikter i nærmere 40 land. De fleste i Afrika og Asia. Hvorfor er det så vanskelig å lage fred?

Fra 1970 til 2003 var det en nedgang i væpnede konflikter i verden, men fra 2003 til i dag har det vært en økning.Universitet i Uppsala drifter en oppdatert database over konfliktbildet i verden (UCDP). Basen er åpen på internett (www.ucdp.uu.se), men tallene må leses med varsomhet: Konfliktene varierer sterkt i størrelse og intensitet. Verdensmagasinet X har derfor invitert Sverre Lodgaard, tidligere direktør for Institutt for fredsforskning (Prio) og nå seniroforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), forskningssjef ved Fafo, Morten Bøås, og Håvard Strand, seniorforsker ved Prio, til å vurdere dagens konfliktbilde. De forteller om en verden preget av amerikanernes «krig mot terror».

– Bildet av konfliktsituasjonen er delt. I 2003 var det registrert 29 konflikter i verden i UCDP-basen, hvorav fem var såpass alvorlige at vi kan bruke begrepet krig. I 2009 var det 36 konflikter, hvorav seks kan klassifiseres som krig. Fire av de mest alvorlige konfliktene i 2009 kan knyttes til «krigen mot terror», nemlig Irak, Afghanistan, Somalia og Pakistan. Samtidig er økningen moderat sammenlignet med utviklingen før 2003. Hadde tallet for 2003 ligget litt høyere, ville vi snakket om en nedgang som hadde flatet ut istedenfor en nedgang som ble erstattet med en oppgang. Det altså farlig å overtolke små endringer i slike statistikker, påpeker seniorforsker Håvard Strand.

Sverre Lodgaard utfyller:

– Svingningene på antall konflikter har ikke vært så store det siste tiåret. 19 kriger og væpnede konflikter i 2000 mot 17 i 2009. Men i det siste har intensiteten i krigføringen økt i Afghanistan, Pakistan, Somalia, Colombia, samt USAs «krig mot terror», som i hovedsak utkjempes i nettopp i de tre førstnevnte land. Etter at USA trappet opp bombingen av al-Qa’ida i Pakistan, og al-Qa’ida har svart med angrep mot sivile som mistenkes for å samarbeide med USA, har tapstallene i Pakistan blitt større enn i Afghanistan.

Terrorkrigen mot terror

Den nye årtusenets første tiår har altså vært preget av angrepene mot World Trade Centre i New York, og Pentagon i Washington 11. september 2001.

– Det er lett å drømme, men verden ville vært et så mye bedre sted dersom de 19 flykaprerne hadde blitt arrestert før de fikk begå sine ugjerninger. Nøyaktig hvilken effekt «krigen mot terror» har hatt på det internasjonale konfliktbildet, er selvsagt umulig å si. Men i tillegg til å starte noen kriger og intensivere andre, har prosessen etter 11. september gjort vold til et enklere alternativ for pressede ledere, mener Strand.

Strand sikter til hvordan statsledere over hele verden har brukt kamp «mot terror» som en unnskyldning for å slå ned på brysomme opprørsgrupper, separatister eller rett og slett opposisjon. Ved å stemple deler av en befolkning som «terrorister» er det mye letter å unnslippe kritikk for overgrep har Amnesty International observert. Stempelet har legitimert noen av de verste militæroperasjonene i nyere tid, også mot sivilbefolkning, som for eksempel i Tsjetsjenia eller på Sri Lanka. Men selv om retorikken fra haukene i Washington har gjort verden mindre trygg, minner Strand på at bildet her heller ikke er entydig negativt.

– Krigen mot internasjonal terrorisme, og da spesielt al-Qa’ida, har bidratt i økningen av antall konflikter. Mye kan altså skyldes Bush-administrasjonens «krig mot terror», men på den annen side er det få som beklager at Saddam Hussein og Taliban mistet sin makt. Likeledes , om Iran får oppleve en regimeendring, kan det trekke i riktig retning på konfliktbildet i verden, sier Strand

Konfliktbelter

De tre forskerne vi har snakket med er enige om hvilke områder i verden som nå er fredelige: Borgerkrigen i Colombia er den eneste større konflikten i Amerika. Europa, om man ikke regner med Kaukasus, har vært forskånet for væpnet konflikt siden urolighetene i Makedonia i 2001. To kontinenter kan altså sies å ha blitt fredeligere enn i de foregående tiår.

– Det er ingen kriger i Europa. Med unntak for interne konflikter i Colombia og Peru er også Latin-Amerika et fredelig kontinent for tiden. Europa er forhåpentlig i ferd med å bli et sikkerhetsfelleskap, det vil si en region hvor krig ikke bare overveies og forkastes, men forsvinner helt fra den politiske dagsorden, sier Sverre Lodgaard.

– Mens Latin-Amerika var et betydelig bidrag til konfliktstatistikken for 20 år siden, er det svært lite igjen i dag. Dessverre har betydelig vold i kjølvannet av organisert kriminalitet skapt mye utrygghet, for eksempel i Mexico, men den generelle situasjonen i verdensdelen er betydelig bedre enn for 20 år siden. Videre er Øst-Asia gått fra å være åsted for de mest voldelige konfliktene i menneskehetens historie til å være en verdensdel preget av handel og fredlig samkvem. Nord-Korea truer stadig å forkludre dette bildet, og Kim-familiens makt henger i en stadig tynnere tråd, påpeker Strand.

Bråk i Asia og Afrika

To områder i verden utmerker seg: Asia og Afrika. Begge verdensdeler har sine «konfliktbelter» (se kart på side 28 og 29), hvor hele regioner ser ut til å være låst i konflikt.

– For tiden er det mest uro i Asia, mye som en ettervirkning av 11. september 2001 og Bush-administrasjonens tro på militær makt. Det er også en del uro i Afrika, men mer av regionale årsaker, sier Lodgaard.

– Da den bipolare verdensordenen kollapset med slutten av den kalde krigen, mistet mange av konfliktene rundt om i verden i realiteten næringsgrunnlaget. I tillegg var konsolideringskonfliktene i de tidligere sovjetrepublikkene og i Jugoslavia relativt kortvarige. Resultatet ble at vi utover på 1990-tallet fikk en gradvis konsentrasjon av væpnede konflikter i Afrika og Asia, forklarer Strand.

– Fra Tyrkia i vest til Filippinene i øst strekker det seg et «bråkebelte». 21 av de 36 konfliktene på UCDPs liste ligger langs denne ruten, som går gjennom Irak og Iran, Afghanistan og Pakistan, Nord-India, Burma, Thailand og over til Filippinene. Videre er en rekke land i Afrika herjet av vold. Kongo-Kinshasa og Somalia er fortsatt de mest utsatte, samtidig som konfliktene i regionen i mindre grad har internasjonale forgreninger, sier han.

– Drivkreftene er komplekse. Hvis jeg skulle nevne én dimensjon som er særlig rik på konfliktimplikasjoner, på alle nivåer av sosial organisasjon, må det være ulikhetstrenden. De økonomiske ulikhetene har vokst gjennom lang tid, om ikke mellom stater så innad i de enkelte land. Dernest de etniske, sivilisatoriske og religiøse motsetningene i en bue fra Afrikas Horn gjennom Midtøsten og inn i Sentral og Sør-Asia. Men da snakker vi om uro og ufred i bredere forstand enn det som fanges opp av denne statistikkens begrep om «store væpnede konflikter», sier Lodgaard.

– Sosial ulikhet er ofte årsaken til den underliggende ulmingen. Dette ender gjerne i etniske konflikter, istemmer Morten Bøås.

Islam involvert

Mer enn en tredjedel av tidens væpnede konflikter involverer islamistiske organisasjoner, men disse er ikke nødvendigvis derfor «religionskriger» med krav om radikal omveltning av statsform og religion, påpeker Strand.

– Konflikter med islamister utgjorde rundt en åttendedel av alle intrastatlige konflikter på begynnelsen av 1990-tallet. Omkring 15 prosent av de intrastatlige konfliktene som brøt ut for 10-15 år siden hadde koblinger til fundamentalistisk, politisk islam. Siden årtusenskiftet har islamistiske opprørere tatt del i halvparten av alle nye konflikter. Men det er ikke sivilisasjonskrig vi ser. Halvparten av konfliktene som involverer islamistiske opposisjonsgrupper, foregår i muslimske land, og denne fordelingen har ikke endret seg nevneverdig siden 1990. Selv i konflikter der islamister kjemper mot ikke-muslimske regimer, som i Tsjetsjenia eller i Patani i sørlige Thailand, så er det et ønske om selvstendighet som dominerer. Det er bare unntaksvis at muslimer står mot kristne.

-Det er også viktig å huske at tendensen vi påpeker primært skyldes at det er blitt færre konflikter andre steder. Mens mange av de andre konfliktene under den kalde krigen var farget av motsetninger mellom øst og vest, har konfliktene i Midtøsten og Sentral-Asia i mange tilfeller gått på tvers av dette skillet, og derfor overlevd den kalde krigens slutt. En ytterligere forklaring ligger i den geografiske fordelingen av konfliktene. Plotter vi konfliktene på et verdenskartet, ser vi to tydelige klynger: Den ene har sitt sentrum i det sørlige Sudan og omslutter Tsjad, Den sentralafrikanske republikk, Uganda, Etiopia, og Somalia. Den andre strekker seg som et bredt bånd fra Kaukasus i nordvest til Filippinene i sørøst, sier Strand.

– Dette geografiske mønstret reflekterer transnasjonale forbindelser mellom konfliktene, av ideologisk, kulturell og materiell art. For eksempel er det klare koblinger mellom den sekulære, kurdiske separatistbevegelsen i Tyrkia og tilsvarende grupper i Irak og Iran. Likeledes finnes det tette koblinger mellom konflikten i Darfur, Sudan, og voldelige hendelser i det østlige Tsjad. Konflikt avler konflikt, også utover egne landegrenser, påpeker Strand.

Bråkebeltet gjennom Sahel

Mens det har blitt roligere i Vest-Afrika, er det mer uro i Sentral- og Øst-Afrika. Bøås framhever også området fra Kongo-Kinshasa og nordøstover til Afrikas horn som bekymringsfullt. I tillegg går det et belte over Sahel, fra Vest-Sahara, via uroen i Guinea-Bissau, gjennom Niger-deltaet og den uklare situasjonen i Elfenbenskysten til Tsjad og Darfur, den spente situasjonen i Sør-Sudan og den uløste konflikten mellom Etiopia og Eritrea. Selv om også noen av disse konfliktene ofte tolkes med religiøse overtoner, er det mye mer konflikter om land og livsform, mener Afrikaforskeren.

– Mye av uroen er klassiske konflikter mellom nomader og fastboende bønder. Begge grupper føler tilhørighet til landområdet, men ressursene er knappe og bøndene og nomadene ønsker å utnytte jorden på forskjellig vis. For mange fattige i Afrika er jorden den eneste sikkerheten de har, derfor får hver lille jordlapp stor betydning, bemerker Bøås.

– De etniske skillelinjene er kompliserte og sammensatte. I lange perioder kan forholdene være rolige, for så å bli avløst av voldelige perioder som utvikler seg til voldsspiraler. Det kan også henge sammen med nasjonale problemer eller forstyrrelser utenifra, men ofte krangler folk stort sett om hvem som «kom først», sier Bøås.

– Mange konflikter dreier seg om slekters fortid knyttet til stedet og jorda, om «oss» og «de andre». Språket som brukes er ofte ekskluderende. Står man utenfor, betyr det gjerne at man ikke tillates å plante bananer, kakaotrær eller kaffebusker, det vil si jordbruksprodukter som skaper inntekter. Man må nøye seg med å dyrke ulike typer korn eller ris for eget konsum. I et samfunn hvor det ikke finnes kontrakter, blir slektsledd og opphav uhyre viktig. Det er ikke tilfeldig at så mange afrikanere legger så stor vekt på å få en skikkelig fødselsattest for nye barn. De vet at fødselsattesten kan brukes som bevis for barnets rett til «medlemskap» og jord senere i livet, forteller Bøås.

Gruppetenkningen har også et klasseperspektiv.

– Et spesielt problem i Kongo-Kinshasa og Liberia dreier seg om at grupper som står relativt sterkt økonomisk ikke oppfattes som opprinnelige borgere av landene der de bor, og dermed har svake rettigheter til jorda. Begge steder skaper dette en farlig situasjon som kan utnyttes av opprørere og militsledere, sier Bøås.

Uansett, mener Bøås, skal man være forsiktig med å analysere vekk det som ofte er hovedårsakene til en konflikt, nemlig adgang til land.

– Det som utad kan virke som konflikter med ulike og sammensatte årsaker dreier seg i stor grad om agrarkonflikter, i kontrast til hva som rapporteres i media der det ofte fremstilles som stridighetene står om tilgang til viktige mineraler. Andre steder ser vi at det som først og fremst er konflikter om landrettigheter blir framstilt som en konflikt mellom muslimer og kristne, sier Bøås.

Et annet trekk ved en del av de afrikanske konfliktene er at de kun sporadisk rapporteres om og fra. Det gjør at de ikke alltid får den oppmerksomheten som skal til for å få konflikten løst på sikt. Konflikters «synlighet» kan på den måten påvirke konfliktutviklingen

– Media ignorerer de fleste konflikter før og etter voldsutbruddene. Forebyggende virksomhet er derfor en utakknemmelig geskjeft. Hvis du mislykkes får du kjeft og om du lykkes er det kanskje ingen som får vite om det, fordi det ikke er noe oppsiktsvekkende å formidle. I praksis er politikerne ofte avhengig av det siste for å engasjere seg. Selektiv dekning driver både hjelpearbeid, politisk og militær involvering. «CNN-effekten» på intervensjon og tilbaketrekning fra væpnede konflikter er bare en liten bit av dette, sier Sverre Lodgaard.

Løsninger

De aller fleste kriger og konflikter har blitt avsluttet med at den ene parten har vunnet. Slik er det ofte ikke lenger, fordi det ikke er én part som er overlegen den andre. Ett unntak de siste tiårene er Sri Lanka, der den ene parten vant over den andre slik at konflikten ble avsluttet – men det betyr ikke at konflikten med tamilene er løst. Skal situasjonen på Sri Lanka stabilisere seg, trengs det innsats også fra omverdenen.

– Etter den kalde krigens slutt ble mye gjort riktig. Verdenssamfunnet tok avstand fra bruk av vold og FN fikk, og tok, muligheten til å spille en konstruktiv rolle. Fredsbevarende styrker fra FN og en rekke regionale organisasjoner har vist seg å være det viktigste når man skal skape fred. For å bevare fred trengs det noe mer. Så langt har vi ikke funnet noen generell løsning på slike problemer. For å bevare freden må man både gjøre noe med de problemene som var årsak til konflikten i utgangspunktet samtidig som man adresserer de problemene som har oppstått som konsekvens av konflikten. Palestina-konflikten er en god illustrasjon på at disse to hensynene kan umuliggjøre enhver løsning. Likevel er det noen land som har fått det til, sier Strand og trekker for en gangs skyld en solskinnshistorie fra Afrika opp av hatten.

– Mosambik er et av landene som har klart det. I kjølvannet av flere hundre år med portugisisk vanstyre, fulgte en grusom borgerkrig som dels var begrunnet i den kalde krigens logikk. Mye av grunnen til at Mosambik har greid å vinne freden etter 1992, er at det har vært i stand til å legge krigen bak seg og se framover. Det betyr i klartekst å fortrenge mye av fortiden. Mens Sør-Afrika hadde sin sannhetskommisjon og tok et oppgjør med sin fortid, har andre land valgt å la historien ligge. Det er ikke sikkert hvilken strategi som fungerer best, og Mosambik er absolutt ikke uten utfordringer.

Fredsforhandlinger

Men tilbake til Sri Lanka, denne formen for fredsopprettelse, der den ene parten så godt som eliminerer motparten, er, tross brutaliteten, den sikreste veien til fred. Lange, uttrukne prosesser kan i seg selv skape nye konflikter.

– Konflikten på Sri Lanka fant sin løsning. Det er lite sannsynlig at vi igjen får et organisert opprør på Jaffa-halvøya. Man kan beklage at det er slik, men den formen for seier som vi observerte på Sri Lanka fører gjerne til langvarige fredsperioder. Både den spanske og den amerikanske borgerkrigen forble avsluttet. Motsatt er fredsforhandlinger ofte ustabile. I mange fredsforhandlinger strekker partene seg langt for å tekkes opprørere som i sin tur tenker kortsiktig vinning. Dette fører til at det lønner seg å være opprører da man får betalt i form av fredsavtaler. Dessuten lønner det seg for hver mann å ha sin egen opprørsgruppe, for å maksimere profitten. Konsekvensen av dette er at mange fredsavtaler ikke er mye annet enn en avtale om at man betaler grupper for og ikke å gjøre noe. Hvilke signaler dette sender kan man tenke seg selv. Det lønner seg i hvert fall å forpurre en fredsprosess, sier Strand.

– Mange fredsprosesser har blitt ødelagt av at man har gitt legitimitet til kriminelle banditter gjennom fredsforhandlinger. Mot slike grupper er det bare massiv makt som gjelder, noe vi så i Liberia og Sierra Leone. Dette er to små land hvor det er mulig å etablere et militært hegemoni. Det er i praksis umulig å gjøre det samme i Darfur eller Kongo-Kinshasa. På lang sikt er velregulert kapitalisme og gode markedsøkonomiske løsninger antageligvis det eneste som hjelper, men det er langt fra gitt hvordan man skal omforme Kongo-Kinshasa til en markedsøkonomi, mener Strand.

Alle ombord

Men skal man først velge forhandlinger, er det viktig at alle er om bord. Dette er ofte vanskelig, alle den tid det ofte er mange motstridende interesser både rundt og utenfor forhandlingsbordet. Ekstra vanskelig blir det i de tilfellene der enkelte parter av forskjellige grunner utestenges helt fra forhandlinger.

– Når partene blir sittende i en konflikt som etter hvert koster mye, og der veien ut i grove trekk er kjent gjennom forslag som allerede har vært framme, kan tida være moden for en løsning. Og for at løsningen skal bli varig må alle parter være med i oppgjøret på en måte som oppfattes som rettferdig. Lange prosesser mellom parter som er modne for en fredsavtale, men som utestenger andre, blir veldig sårbare for undergravningsforsøk fra aktører som ikke kjenner noe eierskap til prosessen. Fredsprosessen i Midtøsten på 90-tallet, med utgangspunkt i Oslo-avtalene, er illustrasjon så god som noen, sier Lodgaard.

Eierskap og deltagelse er viktig også i dagens prosess i Midtøsten. Morten Bøås peker på at det er Hamas som sitter med nøkkelen i eventuelt nye forhandlinger mellom Israel og Palestina.

– Prosessen som pågår nå vil strande på spørsmålet om hvordan man håndterer Gaza. Når bare Vestbredden er invitert på fredssamtaler og ikke Hamas på Gaza vil ikke utfordringen med Palestina bli løst. Hamas burde vært inkludert i samtalene for lenge siden. Spørsmålet nå er hvor fastlåst og eventuelt fragmentert Hamas har blitt i løpet av disse årene. Uansett; uten alle gruppers delaktighet, blir det ingen løsning, sier Bøås.

Fastlåst

Men enkelte steder ser altså ikke konflikter ut til å løses, verken ved militærmakt eller forhandlinger. Da er det viktig å ikke gi opp, men forsøke å finne ut hvorfor de er så vanskelige å løse.

– Konflikter henger lengst der de er svært sammensatt på mange nivåer; røtter, identitet, ressurskontroll, eller når partene har klart å opparbeide seg sterke konkurrerende militære og økonomiske eliter av en viss størrelse, altså en sterk lagdeling. Konflikter er også vanskelige når de foregår i uavklarte grenseområder, der forskjellige folkegrupper og stammer har kommet og gått i århundrer. Det blir en kamp om identifisering, hvem er hvem og hvem har opprinnelig rett til området, sier Bøås som også mener at løsningen kan være nærmere enn det man tror.

– Løsningen på konflikter mellom både slekter og folkegrupper i Afrika er få folk til å innse at de faktisk trenger hverandre. For mange ligger det en vinn-vinn-situasjon i å samarbeide med andre. Løsningen ligger i å benytte de institusjonene for konfliktløsning som tradisjonelt finnes i afrikanske samfunn, og kombinere disse med moderne metoder for konfliktløsning og sikre bedre rettsvern, mener Bøås.

Fortsette å bry seg

Det finnes altså måter å løse også tilsynelatende fastlåste konflikter på, men en ting hele vårt panel er enig om er at presidentskiftet i Det hvite hus ikke har gjort stort for å igjen få en fredeligere verden.

– Nei, ikke i praksis. Det er et rent oratorisk skille. Jeg tror for eksempel at utrekningen fra Irak hadde kommet også med en republikaner som president. Det er nemlig i dagens økonomiske situasjon i USA for dyrt å være der. Vi ser noe lignende i Somalia; den type fredsoperasjoner blir rett og slett forferdelig dyrt for verdenssamfunnet. Heller ikke i Israel/Palestina-konflikten har USA lagt noe mer reelt press på Israel enn tidligere, sier Bøås.

Det er flere mennesker som driver fredsarbeid enn noen gang, samtidig er det flere konflikter enn noen gang?

– Ja, det er et paradoks og et tankekors. Jeg tror det rådende tankesett om fredsarbeid og statsbygging må endres. Men vi må fortsette å bry oss. Det er absolutt ikke noe sunnhetstegn om vi slutter å bry oss, avslutter Bøås.