Det kommer mye rart fra sportsjournalisten om dagen, og det gjelder ikke minst om det som skjer utenfor de grønne gressmattene i Sør-Afrika. Nå vil de også drive sitt eget bistandsarbeid.
Som mange andre med et nært og langt forhold til årets verstland for fotball-VM, må jeg innrømme at jeg har sett fram til turneringen med en viss skrekkblandet fryd. Fryd fordi jeg var overbevist om at Sør-Afrika ville innfri som en verdig vert, skrekk fordi jeg gruet meg til den norske dekningen av et land norske journalister tidligere har vist at de ikke har særlig mer enn overfladisk kjennskap til.
Og noen av de som kanskje mer enn noen har innfridd i dette siste, er Dagbladets utsendte reportere. Fryktløst har de i løpet av turneringens knapt to første uker blandet sportsjournalistikk, kåseri og en slags sosial ”kommentasje” , med dødsforakt for fakta og etterrettelighet. Som vanlig møter vi en korrupt president, en misfornøyd taxisjåfør og en uredd, nysgjerrig reporter på jakt etter sannheten om det landet han befinner seg i. Uten at det på noen måte motiverer han for å snakke med for eksempel en statsviter, historiker eller statistiker som muligens ville gitt litt tyngde til rapporteringen.
Nå har de tapre utskremte også startet sin egen hjelpeaksjon, for barn i Kliptown utenfor Johannesburg. For regjeringen, kan reporterne fortelle, gjør jo ikke stort for å ta vare på sin egen befolkning. Dette er ikke noe nytt fenomen for vestlendinger på safari, det kalles gjerne my own NGO (mongo) og er ikke særlig populært blant større aktører i utviklingsbransjen. MONGOer er ofte små tidsbegrensede aksjoner, med lett målbare resultater (bygg en skole, en klinikk, gi et barn en utdannelse og så videre), og kjennestegnes av nærhet mellom giver og mottaker. Problemet er at de er vanskelig å kontrollere, at de utføres uten noen konsekvensanalyse, og at de sjelden har noen varig effekt. Kort sagt, de er mest tilfredsstillende for den som gir, men skaper ikke sjelden problemer hos mottaker. Den nederlandske journalisten og forfatteren Linda Polman siterer i sin bok om bistandsindustrien Krisekaravanen, som nylig utkom på norsk, nordmannen Jan Egeland, tidligere visegeneralsekretær for humanitære saker i FN: Den ene menneskeretten de fattige og sårbare i det minste burde ha, er beskyttelse mot inkompetente bistandsorganisasjoner. Med tanke på den kompetansen norske sportsjournalister har vist at de mangler om sørafrikanske forhold, får vi bare håpe at de ikke gjør vondt verre for barna de ønsker å hjelpe i Kliptown.
Om Dagbladets bloggere, og reportere, virkelig ønsker å hjelpe sørafrikanerne, kan de gjøre det som er jobben deres, nemlig bedrive journalistikk. Ta for seg FIFAS retningslinjer for hvem som skal tjene hva på et fotball- VM, etterforske eventuelle korrupsjonsanklager i fotballorganisasjonene og i de nasjonale forbundene, forsøke å sette seg og sine lesere inn i de sosiale forholdene i verstlandet slik de faktisk er. De kan godt begynne i Kliptown, det var her i 1955 at ANC adopterte The Freedom Charter som politisk program. Les det, diskuter det. Litt mer politisk historie her.
Jeg er ikke den eneste som er grundig lei våset, Fellesrådet for Afrika og Studentene og Akademikernes Hjelpefond (SAIH) har satt opp en egen nettside som overvåker den norske dekningen av Fotball-VM i Sør-Afrika.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: