Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

 Erling Borgen, journalist, forfatter og filmskaper:

– Når jeg er på reportasjeturer i fattige og brutaliserte land, tenker jeg dette om Norge: Har vi overhodet noen rett til å klage, vi som bor i Norge? Vi er ikke i krig, vi går ikke sultne til sengs, vi kan lese og skrive og stemme i demokratiske valg. Vi får penger selv om vi er syke. Vi mottar pensjoner når vi blir gamle Vi har samlet opp milliarder som følge av oljen. De fleste av oss har alt. Motstanderne av norsk politikk blir ikke myrdet på åpen gate. Journalister blir ikke skutt når vi kritiserer politisk, økonomisk og militær makt.

Jeg kan alle MEN-ene og innvendingene rundt den norske samfunnsutviklingen. Om fattig-Norge, om de som faller utenfor, og om de brautende kaksene på Hafjell som ikke betaler skatt. Men når jeg reiser rundt i Guatemala, eller til Filippinene og Indonesia, og snakker med menneskerettighetsorganisasjonene og ser fattigdommen og krigen, tenker jeg ofte på norsk sutring og klaging. Hva har vi å klage over? Og hva kan det i all verden komme av at nesten en fjerdedel av Norges befolkning stemmer på FrP, misnøyens parti.

Men når jeg er i Norge blir perspektivet et helt annet. Fordi vi er så rike, fordi vi er så privilegerte, fordi vi har en historie der fagbevegelse og organisering har skapt et anstendig liv for de fleste av oss, får vi oppføre oss skikkelig når Norge og norsk business opererer i utlandet.

Jeg kan ikke forstå at Telenor har brukt barnearbeid i Bangladesh. At Norges telegigant har akseptert fabrikker og arbeidsforhold, der fattige mennesker balanserer på kanten av livsfarlige syrekar, og fattige bønder har mistet sine avlinger fordi Telenor-fabrikkenes utslipp ødela jordsmonnet.

Jeg kan ikke akseptere at rike norske kommuner har importert stein fra land der arbeiderne dør av silikos, og barn hugger stein i stedet for å gå på skole.

Jeg lurer på hvor den nedre grensen går for hvor Statoil ønsker å lete etter olje. Jeg har selv laget en dokumentarfilm om Statoils aktiviteter i Aserbajdsjan. Statoil, har investert 20 milliarder kroner i et land som har forfusket fem valg, fengslet alle opposisjonspolitikere og puttet sannhetssøkende journalister i konsentrasjonsleire.

Nå vil Statoil inn i Turkmenistan. Dette landet får til og med Aserbajdsjan til å fortone seg som Disneyland. Som om ikke dette er nok, sikler Statoil nå etter Iraks olje. Irak er et okkupert land. En million mennesker er drept som følge av den illegale krigen. Statoil og Norge vil ha landets olje.

Jeg undrer meg over at norske politikere og generaler aksepterer at Norge deltar i Afghanistan-krigen på det åttende året. Norge har vært til stede der grove menneskerettighetsbrudd har funnet sted. Da krigsforbryteren Donald Rumsfeld kom til Norge i 2005, sto forsvarsminister Krohn Devold smilende på flyplassen og klemte mannen som autoriserte grov tortur mot uskyldige mennesker i Afghanistan, Irak og på Guantanamo.

For meg er det også ubegripelig at Røkkes selskap, Aker Kværner har kommet unna med sine aktiviteter på Guantanamobasen. I Norge har selskapet insistert på at de drev med gressklipping der. Sannheten var en annen. De fylte fangeflyene med drivstoff, de laget torturhundenes treningsbaner, og de koblet til strøm og vann der torturen fant sted – og blant annet besto av strøm og vann. Kristin Krohn Devold sitter i dag i Røkkes styre og er også styremedlem i to norske våpenselskaper. Alt henger som kjent sammen med alt.

Norge ønsker å fremstå som et forbilde for resten av verden. Men vi er det ikke lenger. Hvis vi noen gang har vært det. Jeg har merket det mang en gang de siste årene. Stadig flere forkjempere for menneskeverdet i menneskerettighetsbrytende land, har stilt meg dette utfordrende og ubehagelige spørsmålet:

«Fredsnasjonen Norge? Nobel-nasjonen Norge? Har ikke dere bombet Afghanistan? Leverer dere ikke våpen til Saudi-Arabia? Tillater ikke dere at amerikanske fangefly får fylle sitt drivstoff på norske flyplasser?»

Hva svarer man da?

Poul Engberg-Pedersen, direktør i Norad:

– Det forbinder jeg med lyst til at gjøre noe der hvor menneskenes fattigdom og problemer er størst. Jeg forbinder det også med lyst til å være til stede overalt, og til å vise Norge frem for den undrende verden. Nordmenns tro på nestekjærlighet og solidaritet er viktigere enn snevre politisk-økonomiske interesser som fundament for Norges aktive utviklingspolitikk og bistand. Det er ikke alltid realpolitikk, men det er godt.

Pia A. Gaarder, ansv. redaktør i Norwatch:

– Uttrykket forbinder jeg med store og mindre norske næringsinteresser som er interessert i å få en bit av ressursene til utviklingsland. De snakker sjeldent om å tjene penger, men foretrekker heller å si at det dreier seg så å si om bistand. Det er ofte et stort gap mellom hva som skjer der ute og hvordan dette fremstilles her hjemme på berget.

Christoffer Ringnes Klyve, Utviklingsfondet:

– Jeg tenker på to ting: Det første som dukker opp på netthinnen er Jonas Gahr Støre, på forsiden av boka han kom med i fjor om norske interesser i verden. Min kone døpte den «Mot nord med skjerf»! Jeg har glemt hva boka heter, men Støre har tydeligvis klart å tydeliggjøre nordområdenes viktighet også for en som har mer fokus på varme land i sør. I mitt eget arbeid for Utviklingsfondet ser jeg langt mer av en annen side av norske interesser, som jeg selv er en del av: Som humanitær mellomstormakt. For min del er dette viktigst, også fordi det helt reelt er i Norges egeninteresse å bidra til bærekraftig utvikling i verden.

Sigrun Espe, leder i Studentene og akademikernes Internasjonal Hjelpefond (SAIH):

– Da tenker jeg at Norge er et lite land med veldig store meninger. Vi vil være en viktig internasjonal aktør, og vil gjerne hjelpe andre, men på våre egne premisser. Vi vet jo tross alt hva som er bra og riktig her i verden - i alle fall hva som er bra for oss selv, og det kan dessverre virke som det er det viktigste for mange. Når det gjelder norsk næringsliv, snakker vi stort om samfunnsansvar og etikk her hjemme og så lenge så lenge opinionen ser oss, men er ikke fullt like opptatt av å være snille og greie når vi kommer lenger unna årvåkne norske øyne.