Oljeleting i Kazakhstan Foto: Leif Berge/Statoil
Norske selskap har kastet sine øyne på sentralasiatisk olje- og gass. Vestlige selskap logrer for noen av verdens verste regimer, mener Global Witness
17.-19. november samlet representanter fra olje- og gassindustrien seg i Ashgabat, hovedstaden i Turkmenistan, der landets 14. internasjonale olje- og gasskonferanse gikk av stabelen. Det britiske oljeselskapet BP var hovedsponsor, men en lang liste vestlige oljeselskaper var blant dem som støttet konferansen. Blant de mest kjente var Chevron, ExxonMobil, ConcoPhillips, Total, Shell og Statoil. Det norske oljeselskapet åpnet nylig et kontor i Ashgabat, som skal se på mulighetene for å involvere seg i leting etter og produksjon av olje og gass.
Samtidig møter oljeselskapene kritikk på hjemmebane.Vestlige oljeselskaper logrer for et av verdens mest undertrykkende regimer, mener Global Witness, en organisasjon som arbeider mot korrupsjon og for åpenhet rundt utvinning av naturressurser.
- Det er noe uverdig ved måten EU degger for det turkmenske regimet i et desperat forsøk på å sikre seg gassforsyninger. Turkmenistan har et forferdelig rulleblad hva gjelder menneskerettigheter, ingen politisk opposisjon og ingen fri presse. EU-kommisjonen later til å tro at en forsiktig framgangsmåte vil føre til positive endringer, men det kommer ikke til å skje dersom de ikke stiller hardere betingelser, sier Tom Mayne fra Global Witness.
Stalins Disneyland
Turkmenistan er kjent for den merkelige personkulten som omga den avdøde presidenten Saparmurat «Turkmenbasji» Niyazov: en gullstatue som roterer for alltid å vende mot solen (eller, som man spøkefullt sier i Ashgabat, at solen roterer etter statuens ansikt), leger som byttet ut den hippokratiske eden med en troskapsed til presidenten, tester i kunnskap om Ruhnama, presidentens egen «hellige bok», for å gå opptil eksamen eller ta førerkort, ukedager og måneder som fikk navn etter Niyazov og hans mor.
Personkulten og presidentens bisarre dekreter fikk journalisten Lutz Klevemann til å gi landet oppnavnet «Stalins Disneyland», men det er ikke bare morsomt. Landet rangeres som nummer 173 av 175 på pressefrihetsindeksen til Reportere Uten Grenser. Bare Nord-Korea og Eritrea kommer dårligere ut. Den nye presidenten Gurbanguly Berdimuhamedow har fjernet noen av personkultens mer kuriøse utslag og arbeider for å styrke landets internasjonale forbindelser. Internett, i sensurert utgave, og noen utenlandske tidsskrifter har etter hvert blitt tilgjengelig. Landet har likevel hverken pressefrihet eller lovlige opposisjonspartier, og nær en tredjedel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.
Nå kretser vestlige olje- og gasselskaper om landet, som er anslått av CIA World Factbook å ha verdens 12. største reserver av naturgass. Turkmenistan forsøker å minke sin avhengighet av Russland, oppmuntre til utenlandske investeringer og gjennom en ny gassrørledning til Kina. Landet er også ventet å supplere gass til den planlagte Nabucco-rørledningen, som skal transportere gass til Europa fra Erzurum i Tyrkia. Landet kan finne et takknemlig marked hos EU, som er ivrige etter å diversifisere tilgangen på gass. Russland, som i dag er den største leverandøren av gass til EU, har gjentatte ganger skrudd igjen kranene etter uenigheter med Ukraina, slik at Europa har mistet store deler av sine gassforsyninger.
Oljespill
Kampen om innflytelse i Kaukasus og Sentralasia mellom Russland og Storbritannia på 1800- og tidlig 1900-tallet ble kalt «det store spillet». Nå er et nytt maktspill i gang i regionen, der Kina, Russland, EU, USA og de sentralasiatiske landene selv kappes om noen av verdens siste store olje- og gassreserver. Statoil er også med.
- Kampen om de siste oljedråpene hardner til. Områdene der det er igjen olje, er politisk og miljømessig kontroversielle, sier Helge Ryggvik, forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo. Han har nylig gikk ut boken Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi. Ryggvik mener Statoil og andre oljeselskaper som vil invester i Sentralasia ikke kan unngå å opptre som politiske aktører..
-Statoil ble i sin tid opprettet for å sirke at grunnrenten fra norske oljereserver tilfalt den norske staten. Med internasjonaliseringen og delprivatiseringen av Statoil fikk selskapet en helt annen rolle, der deler av grunnrenten i stedet brukes i et internasjonalt spill om andre lands oljeressurser.
Statoil har vært etablert i Aserbadjan i over et tiår. Landet er et av de viktigste internasjonale satsningsområdene for det norske oljeselskapet. Statoil er også til stede i Kasakhstan. Selskapet har et kontor med 3-4 ansatte i hovedstaden Astana som ser etter forretningsmuligheter å utvikle, og innledet et samarbeid med det statseide gasselskapet KazMunayGas. I tråd med selskapenes økte interesse, opprettet Utenriksdepartementet i fjor en ambassade i Astana. Kasakhstan har verdens 11. største oljereserver og 13. største gassreserver. Turkmenistan er blant områdene i verden der utenlandske selskaper til nå ikke har spilt en dominerende rolle. Ryggvik tror Statoil vil inn fordi mulighetene til å sikre seg posisjoner i Turkmenistan oppfattes som større enn enn i Midt-Østen.
- Kampen om oljen blir mer og mer politisk, og også skitnere og skitnere. Å lykkes i disse landene handler ikke om å være best på teknologi og verdiskapning, men om politisk spill. Det er et spill norske oljeselskaper er dårlig rustet for å spille, mener Ryggvik.
Menneskerettigheter bra, men gass viktigst
Jakten på de siste oljedråpene fører vestlige oljeselskaper inn på nye jaktmarker. En betydelig del av de edle dråpene finnes under bakken i Sentralasia, i land med korte demokratiske tradisjoner og mer eller mindre autoritære ledere. Kasakhstan skårer 2,7 av ti poeng på Transparency Internationals korrupsjonsindeks, som måler oppfatninger av graden av korrupsjon i offentlig sektor. De andre sentralasiatiske landene skårer under to, lavere enn for eksempel Zimbabwe, Nigeria eller Den Sentralafrikanske Republikk.
I Vesten har åpenhet og samfunnsansvar blitt ord oljeselskapene liker å smykke seg med. Kan utenlandske investeringer medvirke til økt åpenhet om økonomi og ressursbruk, åpenhet som kan medvirke til en demokratisk utvikling?
Tom Mayne i Global Witness er ikke optimistisk. Ifølge Maine er det svært liten åpenhet om pengestrømmene i landet og store deler av statens pengebruk skjer utenfor offentlige budsjetter. Oljeselskapene kommer ikke til å gå i bresjen for å bedre forholdene.
- Flertallet av olje- og gasselskapene vi har snakket med har fortalt at de ikke kommer til å offentliggjøre noe informasjon dersom ikke turkmenske myndigheter tillater det, forteller han.
Global Witness mener EU bør kreve at Turkmenistan ratifiserer og overholder internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter og korrupsjon, og offentliggjør et budsjett som inkluderer alle deres gassinntekter, som betingelse for å investere i landet.
- EU-kommisjonen virker ikke veldig opptatt av åpenhet, til tross for noen tegn på at de kunne være interessert tidligere i prosessen. Vi har blitt fortalt at det er for risikabelt å ta opp slike spørsmål fordi det kan skremme turkmenske myndigheter vekk fra en avtale, sier Mayne.
Mayne mener Norge har mer å vise til enn andre vestlige land når det gjelder å fremme menneskerettigheter, blant annet i Aserbadjan. Statoil bør anerkjennes for sin åpenhet rundt utbetalinger til myndigheter i land de opererer, sier han.
- Samtidig er vi ukomfortable med hvordan Statoil skal kunne bedre situasjonen i Turkmenistan gjennom sitt nærvær. Det er alltid en fare for å bli delaktig i regimets brudd på menneskerettighetene simpelthen ved å operere i et slikt land.
Les mer om oljespillet i Sentral-Asia her og Statoils svar her
Tips en venn