Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

En stolt bistandsminister var kveldens hovedattraksjon da det norsk-braslianske handelskammeret inviterte til møte i Rio de Janeiro denne augustdagen i 2006.

– Jeg har stor tro på at norske bedrifter i Brasil kan være foregangsbedrifter. Det er utrolig viktig at fagforeninger og ledelse spiller på lag, slik de gjør i Norge. Og at det er fullstendig åpenhet. Alle som er vokst opp på Sunndalsøra, i Årdal eller andre Hydro-steder, vet hvilken enorm betydning bedriften har hatt for lokalsamfunnet, understreket Erik Solheim (SV) og viste til memoarene til sin partileder Kristin Halvorsen.

Det var ikke bare vandringen rundt i et av slumområdene, favelaen, i sterk sol tidligere på dagen som fikk Solheims kinn til å gløde. Under Solheim og utenriksminister Jonas Gahr Støre har Norge lagt ambisiøse planer for hvordan den norske modellen skal erobre verden. I bakgrunnsnotatet før reisen til Brasil, skriver Solheims innleide konsultent Ivar Hippe: «’Den norske modellen’ innebærer også en utstrakt sosial dialog gjennom flere tiår, der arbeidsgiverne tilsynelatende bevisst valgte samarbeid og dialog i stedet for konfrontasjon og konflikt med samfunnet rundt seg»…

I samme slengen lanserte Solheim et norsk-brasiliansk forum for sosial dialog. Da daværende næringsminister Børge Brende besøkte den delvis Hydro-eide bedriften Alunorte i Amazonas i juli 2005 var tonen en annen. Etter noen timer på Amazonasfloden opp fra Belem, kunne Brende gå i land i et av de viktigste industrisentrene i regionen.

– Her lukte det pæng, sa Brende.

Men det er mye som lukter ille ved Alunorte.

Jeg hadde besøkt Alunorte ett år før i 2004. Bakgrunnen var at Alunorte er blitt en «hjørnestein» (Hydros formulering) i Hydros aluminiumsproduksjon. Alunorte produserer alumina, som er det viktigste råstoffet i aluminiumsproduksjon. Både det å ha sikker tilgang til alumina samt at råstoffet er av høy kvalitet er viktig for alle smelteverk. Jeg har selv jobbet mange dobbeltskift der visir og hjelm smelter for å prøve å redde smelteovner på grunn av dårlig kvalitet på aluminaen. Uten alumina fra Alunorte hadde det ikke blitt noen seks milliarders utbygging på min hjemplass Sunndalsøra. Alunorte forsyner også Hydros nye smelteverk (Quatalum) i Qatar.

Alunorte holder høy standard. Det er en av verdens mest moderne aluminaverk – om ikke det mest moderne. Her har Hydro investert 750 millioner kroner, og i samme område skal de være med å bygge en ny kjempefabrikk. Og jeg ble vist rundt på bedriften. Jeg ble tatt med på besøk til et familiegårdsbruk som Alunorte sponset, fikk lunsj i kantina, men fikk ikke ta bilder. Jeg fikk heller ikke møte noen representanter fra fagforeningen, slik jeg var blitt lovd på forhånd.

– Han har vært på nattskift og sover, forklarte omviseren meg.

– Lederen for fagforeningen er for tiden sykemeldt, fortalte en annen meg.

Alle spørsmål om de ansattes rettigheter ble avvist med en kald skulder. Men jeg fikk iskrem basert på den lokale Acai-frukten før jeg dro.

– De er plukket rett fra trærne her. Så vi har ikke noen problemer med miljøgifter, forklarte min guide stolt.

På flyet ned mot Rio kikket jeg på notatblokka. Den var nesten tom, og jeg følte meg litt lurt.

Særlig fordi LO i en rapport fra 2002 kunne fortelle at bedriften aktivt motarbeidet fagforeningsaktivitet.

Da jeg året etter dukket opp sammen med Børge Brende var bedriften igjen veldig imøtekommende. Da var det ingen fotobegrensinger, og næringsministeren fikk se alle ISO-sertifikatene og bedriftens store planer om å bruke det røde avfallsslammet til å produsere mursteiner. Ministeren fikk også treffe en del utvalgte representanter for de ansatte. Men ingen fra fagforeningen.

Fra rommet mitt på Hilton i Belem, 40 kilometer fra Alunorte, fikk jeg omsider kontakt med en fra fagforeningen.

– Du må komme opp hit igjen. Her er det veldig store problemer som vi ønsker å informere myndighetene i Norge om, sa Manoel Paiva, daværende leder i den lokale «Kjemiskavdelingen».

Men før jeg rakk tilbake, hadde fiskerne som bor nærmest Alunorte opplevd en miljøkatastrofe.

– Det luktet for jævlig. Råtten fisk og sterkt vaskemiddel, fortalte Ilzemarie Monteiro, da jeg på nytt besøkte Barcarena og Alunorte i 2006. Monteiro driver en liten brakke på stranden ved Rio Para sammen med mannen Emanuel. I bakgrunnen ser vi kaianleggene til Alunorte.

Fiskeren Salvador Si Barro var like fortvilet.

– All fisken er forsvunnet. Vi har mistet levebrødet vårt. Før kunne vi fange reker med bare hendene. Nå har vi knapt nok til å fø familien. I garnene er det ingenting. Av og til en død fisk. Vi ser også mye fisk som driver med buken i været. Senest i dag fant jeg en fisk på stranden her. Si Barro holder fisken opp. Det lukter ille.

Det var 1. oktober 2005 at ren kaustisk soda fra Alunorte lekket ut i elva. Om morgenen den 2. oktober var stranden fylt av død fisk og funksjonærer fra bedriften som prøvde å samle dem opp før lokalbefolkningen ble klar over hva som hadde skjedd. Men de ble filmet i det karakteristiske gråbrune arbeidsantrekket. Når lokalbefolkningen prøvde å filme firmanavnet på skjorten, skjulte funksjonærene logoen.

Alunorte nektet for at utslippet av kaustisk soda førte til fiskedøden. De hevdet at bare fire fisker døde – til sammen 12 kilo.

Salvador Si Barro forteller meg at de er sikre på utslippet er fra Alunorte og at det har vært flere utslipp som har ført til fiskedød.

Alunorte nekter fortsatt. Det er policy i bedriften. Nekt. Gå til rettssak mot de som ”vanærer” bedriften. Avvis dialog. Norsk modell?

Barcarena har mangedoblet innbyggertallet siden storindustrien begynte her på slutten av 1970-tallet. Det da statlige selskapet Companhia Vale Rio Doce (CVRD) var millitærjuntaens instrument for å ivareta de nasjonale interessene for de enorme naturressursene i Para. I dag er CVRD Brasils største private selskap og verdens nest største «gruveselskap». De har bedrifter over hele verden, blant annet i Mo i Rana.

I landsbyen Vila de Cabanas er det flotte veier. Byen er velregulert og minner mer om en hvilken som helst forstad i den første verden enn en brasiliansk by midt i Amazonas-bassenget. Her har Alunorte sin privatskole, som er for barna til de ansatte. Den heter Elite. Her er det moderne butikker, apotek og internettkafeer. De små eneboligene holder høy standard, etter brasilianske normer. Ingen er i tvil om at storindustrien har brakt med seg velstand.

Men til tross for at 70 prosent av eksportinntektene fra CVRD kommer fra delstaten Para, er den fortsatt en av de fattigste statene i Brasil. Like utenfor fabrikkportene møter fattigdommen deg. Langs de mange elvebreddene bor folk i skur. Favelaene er mange. Og de vokser raskt.

– Mens Alunorte blir rikere og rikere og mektigere, blir vi andre fattigere, fortalte Lindalva Melo. Hun jobber i en frivillig organisasjon for kvinner og bor i en av disse favelaene.

– Det er få arbeidsmuligheter for kvinner. Før kunne du leve av en slags naturalhusholdning, men det kan vi ikke lenger. Alternativet er å flytte til byen. Vi har også sett at barneprostitusjonen har blomstret under anleggsarbeidene her, sier Melo.

– Alunorte plyndrer rikdommen fra landet vårt. Søppelet blir igjen. Det er umulig å leve slik vi har gjort i århundrer, sier Melo som er av indiansk opprinnelse.

Alunorte har brakt velstand til Barcarena. Men det som skjer her og i mange andre industrisamfunn i Amazonas og Brasil er at dette er importert velstand. For å få jobb kreves det utdannelse. Det har ikke den opprinnelige lokalbefolkningen. De får skitten.

– Jeg forutsetter at Hydro har rutiner for å vurdere risiko og foreta konsekvensanalyser når de etablerer virksomhet i sårbare naturområder som dette, svarte Erik Solheim på et spørsmål fra meg.

Jeg har spurt Hydro om de har slike rutiner og konsekvensanalyser. Jeg har ikke fått noe svar.

Hvor langt vi er unna en sosial dialog bekreftes på ett av mine besøk hos fiskerne på Ilha de São João, St.Hans-øya. Innerst langs en av de mange små elvene som skjærer gjennom landskapet ligger fem seks hus samlet. De som bor her er søsken eller søskenbarn og tremeninger.

Maria Magdalena de Souza Vasconsales fortalte meg at hun ikke hadde kveldsmat til barna sine. Den dagen hadde hun to små fisker som skulle mette sju personer. Tre generasjoner bor i brakka som består av et soverom og kombinert stue og naust.

– Det siste året har vi sultet. Vi har selvsagt opplevd vanskelige situasjoner før. Men ikke så ille som nå, fortalte Vasconsales.

Raymund Ferreira de Souza bor i huset ved siden av. Han lå i hengekøya mens mora og kona stelte den lille ungen på soverommet. Hver natt er han ute fra totiden til middag. 23-åringen har allerede 10 års erfaring. Juletreet var tent, men stemningen var dempet.

– Før hadde vi fryseren full i tilfelle det ble krise. Nå er fryseren tom. Men vi overlever på et sett. Alle familiene her deler på fangsten, sier han.

Da jeg igjen besøkte fiskerne året etter var situasjonen den samme, bortsett fra at det hadde skjedd flere miljøutslipp.

Da ryktet begynte å gå om at en norsk journalist ville skrive om forholdene, samlet det seg rundt 50 personer med tilknytting til fiske i løpet av et par timer. Intervjuet på strandsanden foregikk ved håndsoppretting.

– Har Alunorte gjort livet verre eller bedre for dere?

Bedre? Ingen hender opp.

Verre? Alle hender opp.

– Hvem har opplevd sult det siste året?

Nesten alle hender opp.

– Hvem har snakket med noen representanter for Alunorte?

Ingen hender opp.

– Hvem har lyst til å snakke med Alunorte?

Nesten alle hender opp. Noen nølende, riktignok. Jeg spurte en av dem som nølte:

– Jeg kan godt fortelle Alunorte om situasjonen her. Men vet ikke om de har ører til å høre med.

Manoel Paiva var fagforeningsleder ved Alunorte gjennom mange år. Han og styret ble kastet i 2007. Paiva, som er utdannet miljøingeniør, var i sterk opposisjon til bedriften. Han varslet om miljøutslipp, og var særlig opptatt av hvordan bedriften håndterte det røde slammet.

Alumina utikles fra den røde bauxitten. I prosessen brukes kaustisk soda og en del andre giftstoffer. Rødt slam er det største avfallsproblemet i aluminumsindustrien.

I Barcarena er haugen der det røde slammet oppbevares kommunens høyeste punkt.

Da Paiva varslet om at rødt slam rant ut i elvene og forårsaket fiskedød, ble han anmeldt av bedriften. De krevde rundt 1,2 millioner kroner i erstatning. Bedriften benektet ikke selve utslippet. Men de mente at Paiva hadde ødelagt bedriftens ry med sine krasse uttalelser om bedriftens miljøpolitikk.

I fjor tok Paiva meg med til slamhaugen, som nettopp var inngjerdet. Inngjerdingen skjedde etter at Paiva og andre hadde fotografert de små røde elvene som snoker seg gjennom landskapet. Trærne er også røde, mange ser ut som om de er i ferd med å dø.

– Jeg frykter nye store miljøutslipp, fortalte Paiva.

Og det skjedde under en kraftig regnskyll i april i år.

Elvene rundt ble farget rød, fisken døde og beboerne langs elvene fikk kraftig utslett. Noen av barna som bruker elva som badeplass måtte få behandling.

Da miljømyndighetene (Ibama) ville finne ut hva som var kilden til utslippet, ble de nektet adgang til Alunorte.

– Det var ingen ansvarlige til stede som kunne ledsage representantene fra Ibama, var Alunorte sin unnskyldning.

For utslippet og håndteringen av utslippet, er Alunorte ilagt en bot på 12 millioner reais, eller i underkant av 40 millioner kroner. I tillegg etterforskes de av politiet, hvis foreløpige innstilling er at Alunorte skal tiltales for alvorlig miljøkriminalitet. Den videre etterforskningen skal avklare om også personer i bedriftsledelsen personlig skal tiltales for utslippet.

Alunorte har lenge vært i myndighetens søkelys. Aktor Raymundo Moraes for miljømyndighetene skrev i april i fjor til meg følgende: ”De sosiale og miljømessige forpliktelsene til bedriftene (i Barcarena) er bare en formell rekvisitt. Enten de er nasjonal eller multinasjonale, så er deres målsetting økonomisk overskudd, der kostnadene må tas av samfunnet.

Moraes frykter at Barcarena står overfor en økologisk og sosial katastrofe.

Spørsmålet som tvinger seg fram er om dette ikke er en mer virkelighetsnær tilnærming enn Erik Solheim.

Paiva var altså fagforeningslederen som ble kastet. Selv mener han at Alunorte ville kvitte seg med en brysom og radikal fagforeningsmann. Derfor var de ivrig for å finne villige motkandidater. Og ifølge Paiva betalte de utgifter og valgkampen for det bedriftsvennlige alternativet.

Paiva og hans tidligere nestleder Gilvandro Brigida har saksøkt bedriften for denne innblandingen.

Hvorvidt det har skjedd en slik innblanding, har ikke undertegnede forutsetning for å si noe sikkert om. Men i møte med den nye fagforeningsledelsen sammen med bedriften ble det understreket hvor godt samarbeidet i bedriften nå var. Men de kunne ikke legge fram skriftlige avtaler som bekreftet dette.

Paulo Cesar Silva som representerer Alunorte og majoritetseier CVRD fortalte meg at de ikke trenger skriftlige avtaler da avtaler og skjemaer ikke løser noe. Derimot var han meget fornøyd med at den nye fagforeningsledelsen var meget vennligstilt til bedriften.

Nå er også den nye fagforeningsledelsen splittet, og den nye fagforeningslederen Salem Salim kastet.

Da en tysk fagforeningsdelegasjon ville besøke bedriften i 2006, spurte jeg pent om jeg kunne få være med. Beskjeden var et bryskt nei. Jeg og sekretæren i lokalavdelingen ble jaget vekk da vi ville ta foto utenfor bedriftsporten.

De tyske fagforeningsrepresentantene var rystet over det de så og hørte innenfor portene. De fleste av dem var fra Hydroeide bedrifter i Tyskland.

Gilvandro Brigidia forteller hvordan bedriften brukte sønnen hans for at han ikke skulle kritisere bedriften. Sønnen har cerebral parese og er avhengig av å kunne få medisinsk hjelp i São Paulo. Denne behandlingen dekkes av helseforsikringen til de ansatte, men må autoriseres av fabrikksjefen. Ifølge Brigida var fabrikksjefen villig til å underskrive papirene dersom han selv sluttet å snakke stygt om bedriften.

Observatorio Social (IOS) har gjort en undersøkelse over alle bedriftene innen aluminiumsindustrien i Nord-Brasil. IOS, som er fagbevegelsens forskningsinstitutt i Brasil, har også undersøkt forholdene ved Alunorte over lengre tid. Rapportene fra Observatorio Social viser en bedrift som har drevet (og driver?) trakassering av tillitsvalgte og som aktivt har prøvd å hindre lovlige valgte fagforeningsledere i å utøve sitt tillitsverv.

Blant de fire bedriftene som ble undersøkt av IOS, var det Alunorte som kom dårligst ut. Og mens de andre bedriftene samarbeidet med IOS, trenerte ledelsen ved Alunorte svarene.

Blant annet viste studiene at svarte arbeidere får dårligere betalt enn hvite for samme jobb. I Brasil skal alle bedrifter klassifisere sine arbeidere etter hudfarge. Ifølge Alunorte var 88,5 prosent av de ansatte hvite. Ifølge IOS’ undersøkelser, basert på egenerklæring, anså 23,4 prosent av de ansatte seg som hvite.

Mens bedriften avviser at de bedriver noen form for rasediskriminering, mener IOS at bedriften systematisk prøver å unngå å ta opp spørsmål relatert til rasisme.

LO i Norge har vært kjent med at det har eksistert kritikkverdige forhold ved Alunorte siden 2002. Men har vært veldig forsiktig med å ta opp saken i offentlighet. Da den første rapporten ble kjent, reise en av de ansattes representanter i styret i Hydro til Rio. Han snakket med daværende sjef for Hydro i Brasil, og de hadde en koselig middag på kvelden.

Rio ligger 2453 kilometer fra Belem.

Derimot har de tyske Hydrofagforeningene engasjert seg i situasjonen ved Alunorte. De har vært med og finansiert studien som Observatorio Social har utført, og har prøvd å ta opp Alunorte i styret i Hydro. Men da de inviterte Manoel Paiva til en konferanse i Tyskland for å ta opp situasjonen ved Alunorte, møtte også den norske representanten for de ansatte opp på konferansen.

For Paiva var det stort å kunne få møte en fagforeningsrepresentant som til og med satt i styret i en av eierbedriftene. De tillitsvalgte i Brasil kan i beste fall få lov til å bli informert om bedriftens resultater.

Dessverre var styrerepresentanten «indisponert» under konferansen. Senere har LO møtt de nye styremedlemmene i São Paulo. Men meg bekjent har ennå ingen besøkt Alunorte.

Hydro har hele tiden hatt folk i styret i Alunorte. Jeg vet at de også har sendt noen av toppfolkene for å undersøke forholdene ved Alunorte. Men på hjemmesidene til Hydro presenteres bare glansbildene.

Men Hydro ønsker å trappe opp Aluminaaktiviteten i Barcarena. Sammen med majoritetseier CVRD skal de bygge en ny gigantfabrikk. Men denne gangen skal ikke aluminaen til Norge. I Norge legger Hydro ned aluminiumsvirksomheten. Min gamle arbeidsplass samler støv. Isteden satses det på Qatar. Og der bemannes fabrikkene med leiearbeidere fra fattige asiatiske land på slavekontrakter. Og for sikkerhets skyld er fagforeningsvirksomhet forbudt ved lov.

Hydro er sannelig en norsk halvstatlig foregangsbedrift for den norske modellen.

Jeg må innrømme jeg smilte litt i skjegget da Erik Solheim trakk fram Hydro som eksempel.

Roar Nerdal er frilansjournalist i Brasil. Fra 1978-86 var han elektrolyseoperatør i Hydro på Sunndal Verk.