Journalisten Lucio Flavio Pinto tilbringer mer tid i rettssalen enn i skrivestua. Å være kritisk er en risikosport for journalister i Brasil.
At journalisten Lucio Flavio Pinto skulle være trussel mot noen, er vanskelig å forstå. Hans fysikk får ingen til å krysse gaten. Boligen i et lavere middelklassestrøk midt i Amazonas inngangsport Belem inngir ingen autoritet. Bilen fra 1987 imponerer heller ikke i trafikken der den med det største og fineste kjøretøyet alltid har forkjørsrett, uansett trafikkregler. Riktignok er Pinto redaktør og journalist med en sylskarp penn. Men med et opplag på rundt 2000 og en layout som ikke en gang kan konkurrere med norske menighetsblad, så skulle man tro at de fleste ville overse mannen helt. Men nei da. For tiden har han 13 rettsprosesser gående. Siden 1992 har det vært 33.
-Heldigvis har jeg en onkel som er advokat. Ellers er det ingen som vil forsvare meg. Men mesteparten av det juridiske arbeidet må jeg nok gjøre sjøl, sier Pinto.
-Ingen som vil forsvare deg?
-I hvert fall ikke de mest kompetente. De er redd for å komme på kant med makta.
Amazonias stemme
Lucio Flavio Pintos journalistiske prosjekt siden 1965 har vært å skrive om Amazonia, et område som utgjør 60 prosent av Brasil. Denne delen av landet er også kjent for voldelige konflikter særlig mellom landeiere og sosiale bevegelser. Hvert år drepes mange tillitsvalgte for landarbeiderne. Men også kritikere av avskoging er blitt truet. Få, om ingen, journalister kjenner området og konfliktene bedre enn Pinto. Området er ekstremt rikt på naturressurser, og verden har etter hvert også lært at området er verdens lunge.
-Århundrets miljøkamp vil stå om Amazonia. Og det er nesten ingen journalister som skriver om denne konflikten til daglig. Få journalister kjenner Amazonia, naturen, folket og konfliktene her. Det er ingen utenlandske korrespondenter her, selv om Amazonia er helt avgjørende for verdens økologiske balanse, sier Pinto.
Mens folket i Amazonia er blant de fattigste av de fattige, henter Brasils største privateide selskap, mineralutvinningsselskapet Vale, 70 prosent av sin rikdom her.
-Vale er 10 ganger større enn delstaten Para. De oppfører seg som om Para var en koloni, sier Pinto.
Vale eier en fabrikk i Mo i Rana og samarbeider tett med Norsk Hydro. Sammen eier de aluminafabrikken Alunorte som ligger i kommunen Barcarena 60 kilometer fra Belem.
-Det er store sjanser for at Barcarena kan bli utsatt for en større miljøulykke. Det har allerede vært flere miljøutslipp fra Alunorte. Den offentlige kontrollen fungerer ikke der. Kanskje ikke så rart når Vale dominerer totalt, sier Pinto.
Like etter dette intervjuet ble Alunorte bøtelagt for 36 millioner kroner for miljøutslipp. I tillegg innstiller politiet på at det skal tas ut tiltale for miljøkrim.
-Du har skrevet flere kritiske bøker om Vale, og de får jevnlig juling i dine spalter. Har de saksøkt deg?
-Nei, de er for sivilisert til det. Men på grunn av Vales posisjon her er det få andre som skriver negativt om selskapet. Da en person ble drept i en arbeidsulykke i malmbruddet Carajas var det ingen andre enn jeg som skrev om dette på grunn av Vales posisjon. Det er derfor jeg fortsetter å skrive. Ellers ville mye informasjon aldri blitt kjent. Bare i Carajas er Vale anmeldt til myndighetene 80.000 ganger. Men Vale vet at det lønner seg for dem å dra ut prosessene i rettssystemet istedenfor å inngå forlik.
-Med 2000 i opplag er det begrenset innflytelse du har?
-Jo. Men toppsjefen i Vale, Roger Agnelli, leser meg.
-Hvordan vet du det?
-Mitt våpen mot alle søksmålene er å være pinlig korrekt og godt informert med gode kilder. Etter en kritisk artikkel om Vale ringte informasjonsdirektøren i Vale samme dag avisen var trykt. Han inviterte meg til et frokostmøte med Agnelli neste dag 06.00. Jornal Pessoal går alltid i dybden, og vi påvirker beslutningstakerne.
Amok på restaurant
Tidlig i 2005 var Pinto sammen med noen venner på en av Belems bedre restauranter da han plutselig ble angrepet av Paras mediekonge nummer 1, Ronaldo Maiorana. Maiorana leder delstatens største avis og fjernsynsstasjon. Pinto kritiserte Maiorana for å blande sammen journalistikk med forretninger.
-Maiorana er også advokat. Han leder utvalget i advokatforeningen som skal forsvare ytringsfriheten, sier Pinto lakonisk. Den brasilianske advokatforeningen, OAB, er en av Brasils mektigste organisasjoner.
-Jeg praktiserer alltid tilsvarsretten. Maiorana kunne skrevet et innlegg, og jeg ville trykket det uavkortet. Men isteden ble jeg slått og sparket og truet på livet. Han ropte at jeg aldri mer skulle skrive om familien hans, da ville jeg dø før eller senere. Maiorana hadde også med seg to politimenn som private livvakter, forteller Pinto.
Pinto tror ikke møtet på restauranten var tilfeldig:
-Mediagruppen som Maiorana leder har i lang tid boikottet meg. Men samme dagen kunne man i sosietetsspalten lese om at jeg skulle møte vennene mine på restauranten.
Slagene på restauranten har ført til flere rettsprosesser. I den eneste der det er felt en foreløpig dom, ble Pinto dømt til å betale familien Maiorana i underkant av 100.000 kroner fordi han skal ha vanæret minnet til Ronaldo Maioranas avdøde far.
Beløpet utgjør omtrent det som Jornal Pessoal omsetter i løpet av ett år. Dersom dommen blir stående representerer denne en reell fare for at Pinto må legge ned sin virksomheten sin.
-Bare en fri og uavhengig journalistikk kan sikre at dette landet forblir demokratisk, sier Pinto. Han opplever nå å få støtte fra flere hold, også fra juridiske tungvektere.
Nord og nordøst-Brasil er kjent for sine ”oberster”, politikere som styrer regionen som de vil. En av de meste kjente er Brasils tidligere president Jose Sarney, som i dag er president i Senatet. Guvernører har i en årrekke oppført seg som diktatorer, de bruker politiet som sin egen private armé, de eier mediene, og er ikke mottakelig for kritikk.
Pinto har en skarp penn, og er vant at mektige menn ikke liker det han skriver. Brasilianere er heller ikke fremmed for kraftige uttrykk. Likevel hevet nok øyenbrynene seg en smule etter at han mottok et brev fra eks-guvernør Helio Gueiros. Det åpnet slik:
”Lucio Flavio. Hvorfor tar ikke du og suger rasshølet til hora som fødte deg?”
De fleste adjektivene i leserbrevet bør ikke brukes uten at du er seriøst forberedt på håndgemeng. Horesønn, pikksuger, sønn av ei merr, hanrei, krapyl i tillegg til andre oppfordringer til hva han skal gjøre med mora si og andre personer.
-Jeg satte innlegget på trykk. Det regnes som det groveste innlegget som noen gang er trykt i Brasil, sier Pinto.
-Men hvorfor trykke det usensurert?
-Fordi maktpersoner i Brasil er vant med å herse og skjelle ut folk. De er vant til å få det som de vil, uten innblanding, sier Pinto.
Strategisk delstat
Lucio Flavio Pinto var lenge ansatt i Brasils største avis: Estado de São Paulo. I 1975 fikk han overbevist avisens redaksjonelle ledelse om at det var verd å satse på Amazonas. Det var midt under militærdiktaturet (1964-1985).
-Da jeg begynte å skrive kritisk om det som skjedde i Amazonia, ble det dårlig mottatt internt i avisa. Estado hadde mange venner blant de store landeierne. Jeg ble faktisk kritisert på lederplass i avisen og ble erklært som kommunist. Så ble jeg innkalt til forhør av militæret. Men de var mer interessert i mine kunnskaper. For dem handlet det om at Amazonia var strategisk viktig for landets sikkerhet. De ønsket å vite hvordan de skulle øke Brasils innflytelse i området. Selv om avhøret varte noen timer, var det faktisk ganske interessant.
Pinto har også vært drapstruet. Avisa O Liberal, som eies av tidligere nevnte Maiorana, fikk telefonbeskjed om at de kunne rydde forsida med oppslaget om at jeg var død. Vaktsjefen ringte meg, jeg tror han ble litt forundret da jeg svarte Jeg var da i en strid med guvernøren, som jeg har kjent i alle år. Trusselen skulle angivelig komme fra miljøet rundt ham. Jeg kontaktet guvernøren, og han tilbydde seg å sende sine sikkerhetsvakter med en gang. Men jeg sa at jeg greide å beskytte meg selv.
-Hvordan da?
-Jeg fant ut hvem det var som stod bak. Og det var personer som var knyttet til guvernøren.
-Hvordan er du sikker på det?
-Sjefen for sikkerheten til guvernøren var min kilde. Jeg kan si det nå ettersom han er død.
På felgen
TV er den viktigste informasjonskilden til opinionsdannelsen for ni av ti brasilianere. 23 av 81 senatorer eier sine egne tv- eller radiostasjoner. Det største mediehuset Globo har nære relasjoner til flere av disse. Også de store avisene er eid av personer som enten har politiske ambisjoner selv eller har nær kontakt med den politiske eliten.
-Det fins ingen uavhengige medier i Brasil. Den eneste måten å være uavhengig er å jobbe alene.
-Men greier du å overleve? Du har jo heller ikke annonser.
-Salget av avisa dekker omtrent trykkekostnadene. Jeg lever av litt frilansvirksomhet ved siden av.
-Men hvorfor fortsetter du?
-De to viktigste begrensningene er min egen arbeidskapasitet og tiden. Det vet også de jeg skriver om. De vet at jeg aldri kan reise bort. Da er det noen rettsfrister som plutselig forfaller. Jeg bruker vel aldri mindre enn 40 prosent av tiden min til å forsvare meg. Som regel er det 80 prosent av tiden.
Allikevel har ikke Pinto tenkt å gi opp
-I begynnelsen var jeg nok også ærekjær. Men nå er den viktigste drivkraften at mye viktig informasjon om Amazonia aldri blir publisert dersom jeg gir opp.
Tips en venn