I Kongo-Kinshasa strever myndighetene med å opprette både egen legitimitet og myndighet i store deler av landet.
-
Kongo-Kinshasa
Areal: 2.345.410 km2
Folketall: 58,8 millioner
Forventet levealder: 45,8 år
BNP per innbygger: USD 270
Økonomisk vekst: Ikke oppgitt
HDI-plassering:168
Eksport: Diamanter, kobber, olje, kaffe, mineraler
Borgerkrigen i Kongo-Kinshasa fra 1998 til 2003 regnes som verdens dødeligste krig etter andre verdenskrig. 5,4 millioner liv har trolig gått tapt som følge av borgerkrig og konflikter. Fortsatt pågår svært brutale kamphandlinger øst i landet, og de sivile tapene er enorme. Sporene etter borgerkrigen fra 1998 til 2003 er langt fra borte, noe som ble tydelig demonstrert gjennom den nye offensiven fra general Laurent Nkunda og hans tutsi-milits høsten 2008.
Anslagsvis 1,4 millioner mennesker er fortsatt internt fordrevne flyktninger. Dette skyldes først og fremst urolighetene i Nord- og Sør-Kivu ved grensen til Rwanda og Burundi, og i Ituri-regionen ved grensen til Uganda. Det er mangel på sikkerhet i områdene flyktningene kommer fra, og ulike væpnede grupper oppholder seg der. Folkemordet i Rwanda har også gitt massive flyktningstrømmer til Kongo.
Svak statsdannelse
Kongos President Joseph Kabila leder en regjering med et mangfold av partier med ulike interesser i et land på størrelse med Vest-Europa. Kabila er mest populær i Øst-Kongo, som har vært hardest rammet av væpnede kamper. I Vest-Kongo har derimot den tidligere visepresidenten Jean-Pierre Bemba vært mer populær. Han leder partiet Movement for the Liberation of Congo (MLC) en tidligere opprørsbevegelse som er omdannet til et politisk parti. Bemba kom på andreplass under valget i 2006. Det markerte han med tre dager med voldelige sammenstøt med hæren i hovedstaden Kinshasa. Senere flyktet Bemba til Europa der han nylig ble arrestert og siktet av den internasjonale strafferettsdomstolen for krigsforbrytelser i den sentralafrikanske republikken i 2003
Regjeringens store utfordring er å stadfeste sin legitime kontroll over landet og overholde sine statlige forpliktelser overfor sivile. I dag hindrer korrupsjonen i staten og politikernes forhold til den private eliten i Kongo et pålitelig og effektivt styresett. Desentralisering av makt de siste tre årene har i liten grad ført til løsninger på problemene, først og fremst på grunn av manglende finansiering fra Kinshasa.
Overgangen til et demokratisk styresett er mildt sagt en utfordring. Partidannelser har lenge vært forbudt i Kongo. Det var først på begynnelsen av 1990-tallet og etter fredsavtalen i 2003 at det ble lov å danne folkelige motstandsbevegelser og politiske partier i opposisjon til det sittende styret. Samtidig har etnisk tilhørighet eller personlig vinning vært grunnlaget for enkelte politiske allianser. Det sivile samfunnet er svakt. Kvinnene har liten mulighet til å delta aktivt i politiske avgjørelser.
Konflikten fortsetter
Dagens politiske elite er satt sammen av tidligere opprørsledere, og det skaper store problemer. Samtidig er det en utfordring at staten ikke har monopol på bruk av militære midler. Den kongolesiske hæren (FARDC) er sammensatt av ulike militser, har liten opplæring og er lavtlønnet. FARDC har i tillegg vært avhengig av militær støtte fra hutu-opprørerne Forces Democratiques de Liberation du Rwanda (FDLR), noe som tærer på deres legitimitet.
Kabila gjorde et forsøk på å ta general Laurent Nkunda og hans velorganiserte tutsi-milits i Nord-Kivu i november 2007. Forsøket bidro til å forverre situasjonen. Nkunda deltok aktivt i borgerkrigen i Kongo i den daværende Rwanda-støttede gruppen Rassemblement congolais pour la démocratie (RCD). RCD kjempet for tutsi-befolkningen i Øst-Kongo mot hutu-militsen Interahamwe, kjent fra folkemordet i Rwanda, og FDLR. Sentrale ledere i RCD valgte å bli med i overgangsregjeringen i 2003, mens Nkunda fortsatte kampen for tutsiene i Nord-Kivu. RCD mistet posisjoner i overgangsregjeringen ved valget i 2006. Dette ga mer makt til Nkundas milits og bidro til å øke konfliktnivået.
Et snev av håp for fred i Kongo kom i januar 2008, da regjeringen sammen med 22 væpnede grupper signerte en fredsavtale i Goma. Avtalen var en oppfølging av fredsavtalen som ble undertegnet av Kongo og Rwanda i Nairobi i 2007. I Nairobi-avtalen lovte Rwanda å demilitarisere hutu-militser med utspring i Rwanda. Selv om avtalen var en seier for fredsprosessen i Øst-Kongo, har den store mangler. Blant annet finnes ingen konkrete tiltak for oppfølging av tidligere militser eller langsiktige løsninger på de massive flyktningstrømmene i Nord-Kivu. Det var også en stor svakhet ved fredsforhandlingene at Nkunda og hans milits ikke ville delta.
I januar 2009 ble imidlertid Nkunda arrestert etter et sjeldent samarbeid mellom rwandiske og kongolesiske styrker, i operasjon umoja wetu som betyr vår/felles fred på swahili. Deretter fulgte operasjon kimia, som betyr ro, i samarbeid med Fn-styrken fra Monuc. Det er derimot lite som tyder på at denne siste operasjonen har brakt mye ro. I følge en rapport fra Oxfam tidlig i juli 2009 mente 85 prosent av kongoleserne i området at situasjonen hadde forverret seg de siste månedene.
Bruk av seksualisert vold som krigsvåpen har vært utbredt i Kongo. Voldtekt har vært brukt for å ydmyke og terrorisere lokalbefolkningen. Denne typen vold blir også brukt mot motstandere for å oppnå makt og kontroll i en krig ingen er sterke nok til å vinne. I økende grad er menn også blitt ofre for denne typen overgrep. Seksualisert vold er et stort hinder for fremtidig fred og forsoning. Også under den siste offensiven, operasjon Kimia, skal overgrepene ha vært mange, fra kongolesiske soldaters side.
Anslagsvis 1.000 mennesker dør hver dag av underernæring og sykdommer som kan kureres, som diaré, malaria og kolera. Det er kanskje ikke så overraskende, når man vet at det årlige helsebudsjettet i landet er på 15 dollar per innbygger. Dødeligheten i Kongo er 60 prosent høyere enn gjennomsnittet for Afrika sør for Sahara.
Naturressursenes forbannelse
Kongo er fortsatt blant de minst utviklede landene i verden, ifølge FNs statistikk. Men landet har enorme ressurser fra naturens side. Nesten halvparten av kontinentets regnskog befinner seg her, og dyrelivet er unikt i verdenssammenheng. I tillegg finnes olje og mineraler, blant dem flere metaller som er viktige i produksjon av blant annet mobiltelefoner og bærbare PC-er, som coltan og tinnmalm. En fersk rapport fra Global Witness viser hvordan selskaper som Nokia, Dell, HP, Apple og Samsung får metaller fra Sør-Kongo, hvor arbeidsforholdene er i strid med menneskerettighetene og i enkelte tilfeller grenser mot slaveri.
I tillegg til at arbeidsforholdene ved de åpne dagbruddene er forferdelige, bidrar denne råvareutnyttelsen til å destabilisere store områder i østre Kongo. Både regjeringssoldater og militsgrupper har tatt kontroll over gruver, og inntektene fra mineralene brukes blant annet til å kjøpe nye våpen. Gruvedriften hindrer også integreringen av militsgrupper i den kongolesiske hæren ettersom det kan bety at de mister kontroll over rikdommene. En annen inntektskilde for de krigførende parter er ulovlig hogst og framstilling av trekull i nasjonalparkene i Kivu-provinsene.
Kongo blir i stadig større grad en del av en økonomisk globalisert verden, der etterspørsel etter sentrale råvarer antas å øke. Dette kan få positive konsekvenser hvis staten fordeler godene bedre, og lar mer komme befolkningen til gode. Kina tilbyr bygging av infrastruktur og arbeidsplasser mot å få tilgang til naturressursene, og kommer til å spille en viktig rolle for både økonomi og utvikling i tiden fremover.
Randi Sohjell er stipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) hvor hun skriver om bruken av seksualisert vold i konflikten i Østre Kongo. Denne landprofilen er hentet fra Fellesrådets for Afrikas årbok 2009, oppdatert i august 2009 av Maren Sæbø
Tips en venn