Oppblåste mager, fluer og et apatisk ansikt. Hvorfor er stadig biaframagen et symbol på hva som er galt med Afrika?
Den norske valgkampen har så vidt løftet blikket ut av navleloen og fått øye på en gjenganger. For to uker siden hadde Dagsavsien et førstesideoppslag om Framskrittspartiet og hvor de vil kutte. Til oppslaget, med tittel "Her vil Frp kutte" valgte avisen en etiopisk gutt, åpenbart feil- eller underernært, med diger oppblåst mage, fluer som surret rundt et innhult ansikt med store apatiske øyne. To uker senere dukket samme gutten opp i Aftenpostens nettutgave som et bilde i en sak om ny truende sult i Etiopia. I samme sak er han ledsaget av flere lignende bilder.
Krigen om Biafras selvstendighet fra Nigeria på slutten av 1960-tallet ga oss den første kringkastede sultkatastrofen fra Afrika. Journalister klarte etter mye om og men å ta seg inn til de utsultede og beleirede biafranerne. Bildene sjokkerte verden. Nigerianerne hadde tatt i bruk sult som våpen og stengt av det nylig erklært selvstendige Biafra, dette var ikke krig, dette var tusenvis av barnekropper med uthule kinn og oppblåste mager. Det ble snarts att i gang en luftbro inn i det som var igjen av det selvstendige Biafra, for uavhengigheten kom imidlertid hjelpen for sent, Biafra befinner seg stadig i dag innenfor Nigerias grenser. Men biafranernes selvstendighetsiver lever altså videre i uttrykket "biaframage".
Senere dukket den oppblåste magen, som ofte betyr feilernæring snarere enn underernæring, opp ved flere anledninger. Virkelig berømt ble den i 1984 da tørke tok maten i Etiopia. Den ble et slags ikon, en maskot for popartister over hele verden gjennom Bob Geldofs Band Aid (plaster på engelsk). De etiopiske barna skulle reddes ved at vi løp og kjøpte kassetter med "Do they know it's Christmas", "We are the world" og "Sammen for livet". Og musikkvideoene var selvfølgelig fulle av biaframager og fluer.
I 1984 var jeg sju år. Like før jeg skulle fylle åtte det året fortalte min far meg at vi skulle flytte til Afrika, til et land som het Angola. Jeg var naturligvis livredd. Jeg fryktet vi måtte leve i stråhytter og at jeg ikke ville få nok mat. Men selv om Angola altså på denne tiden gjennomlevde en av kontinentets verste kriger ble det naturligvis ikke slik. De neste 25 årene har jeg sett både krig, sult (inkludert barn med små buler på magen og oransje hår, et tegn på proteinmangel), epidemier, flom og flyktninger. Men jeg har også sett store byer med skyskrapere, sushibarer og fungerende kollektivtrafikk. Jeg har studert ved store universiteter og gått til lege på moderne sykehus i Afrika, Men aldri har jeg sett den hjelpeløse og apatiske gutten med biaframagen, han som ikke engang har krefter til å veive bort fluene, popstjerners og nødhjelpsorganisasjoners absolutte maskot. For han er selvfølgelig ett unntak også i Afrika, og selv i områder som tidvis rammes av sult. Han er fattigdomsporno.
Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann Morten Høglund reagerte sterkt på Dagsavisens fattigdomsporno. I ett innlegg noen dager senere kalte han bildet av den etiopiske gutten for nedverdigende og rasistisk. For en gangs skyld var jeg enig med Høglund. Han reagerte muligens også som han gjorde fordi bildet ble brukt "mot" Frps partiprogram. Men målet helliger ikke middelet. Det vrir seg i meg når jeg ser Aftenposten bruke samme bildet i en sak hvor FN varsler om ny sult i Etiopia, kanskje enda mer til og med. For det er ofte nødhjelps- og bistandsorganisasjonene som bruker denne type bilder, ofte kombinert med en bønn om sympati og penger. Dessverre virker det ofte mot sin hensikt, publikum ender opp med en slags fattigdomstrøtthet, mens menneskene på bildene blir en masse av håpløshet. Ikke noe vits å hjelpe allikevel. Så lenge resten av Verdens bilde av Afrika er redusert til bulende mage og øyne i ferd med å falle innover i skallen er det også svært liten sjanse for at det man gjør lykkes. Skal man gjør noe med de strukturelle årsakene bak fattigdom, korrupsjon, sult eller klimaforandring må man gjøre det på grunnlag av kunnskap og i et reelt partnerskap med afrikanerne selv. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode forsetter.
Tips en venn