Mali
Mali er et av de fattigste landene i verden og ifølge FNs indeks for menneskelig utvikling fra 2006 var det bare tre land som skåret dårligere. Andelen av befolkningen som kan lese og skrive er svært lav og spedbarnsdødeligheten tilsvarende høy, men kombinasjonen av politisk stabilitet, gode jordbruksavlinger, et program for sletting av utenlandsgjeld og funn av olje, gjør at Mali nå står overfor nye muligheter.
Etter at Moussa Traoré ble styrtet i 1991, etter 23 år ved makten, ble den tidligere generalen Amadou Toumani Touré president for interimregimet som styrte Mali gjennom den vel 15 måneder lange overgangsperioden som varte fram til valget den 8. juni 1992. Dette var første gang det ble avholdt demokratiske valg i Mali, og Alpha Oumar Konaré ble landets første valgte president. Konaré ble gjenvalgt i 1997, men kunne ikke stille til valg i 2002 siden ingen kan være president for mer enn to perioder på fem år.
Amadou Toumani Tourés seier i valget i 2002 kan derfor sies å representere et veiskille i malisk politikk siden det var første gang at en valgt president ble erstattet av en annen valgt president. Touré, som også ledet landet i overgangsperioden fram til innføringen av demokrati i 1992, stilte som uavhengig kandidat uten et sterkt partiapparat i ryggen. Det som muliggjorde seieren i presidentvalgets andre runde var antageligvis en kombinasjon av den populariteten han hadde opparbeidet seg gjennom sin rolle i overgangsprosessen et tiår tidligere, samt interne splittelser i det regjerende ADEMA-partiet før valget. Touré ble også gjenvalgt som president i 2007.
Regionalisme og desentralisering
Etter at opprøret blant tuaregene i Nord-Mali ble avsluttet i 1996, har den politiske situasjonen også i denne regionen vært relativt stabil. Selvom det til tider har vært grupperinger som har ønsket å blåse liv i opprøret igjen, senest i 2006 i Kidal-regionen nordøst i landet, satset Touré på dialog framfor militære virkemidler. Noe av drivkraften bak angrepet var misnøye med gjennomføringen av Nasjonalpakten fra 1992, men allerede den 4. juli 2006 undertegnet partene en fredsavtale i Algerie som blant annet ga Kidal noe mer selvstyre. I tillegg har sentrale myndigheter lovet å satse 1 milliard USD i de tre nordligere regionene (Timbuktu, Gao og Kidal) de neste ti årene.
Opprøret på begynnelsen av 1990-tallet, i kombinasjon med fremveksten av den prodemokratiske bevegelsen i Bamako på begynnelsen av 1990-tallet og overgangen til flerpartistyre, ledet fram til innføringen av en omfattende desentraliseringsreform i 1999. Den innebar blant annet opprettelsen av 682 nye landkommuner og har ytterligere bidratt til demokratiseringen i landet. På lokalt nivå har den redusert maktmisbruk fra statlige institusjoner og ført til økt deltakelse lokalt, ved at beslutningsmyndighet formelt er overført til folkevalgte kommunale organer.
Fattig men med vekst
Selv om Mali har hatt en viss økonomisk vekst de siste årene er landet fremdeles blant verdens fattigste. Omtrent tre fjerdedeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og økonomien er sterkt avhengig av jordbruk, fiske og nomadedrift, mens industriell aktivitet stort sett begrenser seg til videreforedling av jordbruksprodukter. Avhengighet av bomull og, i økende grad, gull som de viktigste eksportartiklene, er med på å gjøre økonomien sårbar i forhold til svingninger i prisene på verdensmarkedet og til klimaendringer. Men til tross for økende oljepriser og fallende priser på bomull og gull på verdensmarkedet har ført til økt press den maliske økonomien, har man de siste to årene opplevd vekst i BNP på grunn av økt kvalitet på bomullsproduksjonen og en økning i produksjonen av gull og matvarer. I tillegg har det blitt gjort enkelte funn av olje, og utenlandske selskaper har begynt letinger blant annet i regionene Taoudenit og Gao. Den kommersielle utvinningen av oljeressursene i Mali har enda ikke kommet skikkelig i gang, men foreløpige resultater tyder på at det er funnet nok olje og gass til at en utvinningen vil være lønnsom.
En viktig faktor for den lokale økonomien i Mali er bidragene fra de mange malierne som har reist ut som gjestearbeidere i andre land. Ellers er landet i stor grad avhengig av annen hjelp utenfra, men man regner med at Malis utenlandsgjeld i nærmeste framtid kommer til å falle dramatisk, ettersom landet faller inn under G8-landenes initiativ for gjeldsslette som kalles Multilateral Debt Relief Initiative (MDRI).
Utfordringer og fremtidsutsikter
Kampen om naturressurser har mange steder i Afrika vært kilde til langvarige og alvorlige konflikter, og samtidig som funnet av olje i Nord-Mali potensielt kan utgjøre en stor fremtidig inntektskilde, kan dette på lengre sikt føre til viktige utfordringer både økonomisk og politisk. For å bevare den relativt stabile politiske situasjonen i dagens Mali er det dessuten absolutt nødvendig at fremtidige oljeinntekter kommer hele befolkningen til del.
Den omfattende desentraliseringsreformen som ble innført i 1999 har bidratt til at Mali anses som et av de mest demokratiske landene i Afrika. Men selv om reformen til en viss grad har økt vanlige menneskers innflytelse, ligger det fortsatt en utfordring i overføringen av økonomiske og politiske ressurser fra sentrale myndigheter. Det er fortsatt fare for at den fattigste delen av befolkningen ekskluderes, og det gjenstår også å se om reformen kan komme til å medføre økt korrupsjon på lokalt plan.
Øivind Hetland er dr. polit. i samfunnsgeografi og universitetslektor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO.
Denne landprofilen er en oppdatert utgave av landprofilen fra Afrika-årboka, utgitt av Fellesrådet for Afrika.
Tips en venn