Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

13. mai i år sprakk nyheten her hjemme. En nordmann var arrestert i Kisangani, byen ved Kongo-elvens krumning, nordøst i Kongo-Kinshasa. En annen nordmann var på flukt inne i skogene et sted, angivelig etter mordet på sin kongolesiske sjåfør, Abedi Kasongo. Noen dager senere dukket også han opp i arresten i Kisangani.

Den første uken etter arrestasjonene var norske pressefolk litt usikre på hva de to egentlig hadde foretatt seg i Kongo, det ble visket, og skrevet, om leiesoldatvirksomhet og gruvevirksomhet. Aviser brakte faktabokser om krigen i Kongo og forsøkte å kommentere fra Oslo. Verdensmagasinet X har gjennomgått dekningen av Kongo-Kinshasa mellom 1. mai og 1. august i år. Søk i pressearkivet Atekst, som i tillegg til nettavisene også arkiverer tekster fra papiravisene. I hele perioden skrives det 344 saker om de to norske arrestantene. Av disse er sju kommentarartikler om sikkerhetsbransjen/leiesoaldatvirksomhet. Men dette perspektivet forsvinner i løpet av sommeren.

Etter hvert blir dekningen mer ensidig. Journalistene snakker med familiene til de to i Norge, de reiser ned til Kongo og snakker med de tiltalte selv. Norske aviser slutter også å kommentere hva de eventuelt kan ha gjort i Kongo. Rekkene sluttes så å si, om «våre gutter».

Mørkt og eksotisk

En av de som har merket norske journalisters plutselige oppmerksomhet er Fafo-forsker Morten Bøås.

- Dette er nok et resultat av hva som man tror er en etterspørsel. Denne saken har skapt en interesse i norsk opinion. Når jeg stilte til nettmøte i VG, var det mer enn 500 spørsmål, jeg ble fortalt at dette er mye selv for VGnett. De fleste spørsmålene uttrykte bekymring for disse to norske guttene som de fleste også anser som uskyldige. Jeg fikk også noen spørsmål om leiesoldater og sikkerhetsfirmaer men ikke ett spørsmål knyttet til skjebnen til denne familien som faktisk har mistet en ektemann og far.

Bøås synes det er betenkelig at man ser ut til å ha glemt at det faktisk havner om et brutalt drap som har fratatt en familie sin hovedforsørger. Han mener det er trolig at sjåføren Abedi Kasongo kan ha forsørget en utvidet familiekrets. Slik er drapet svært tragisk for mange mennesker. Men disse har vi altså sett svært lite til å norsk dekning av saken, bortsett fra tidlig i saken før det voldsomme fokuset på nordmennenes familie slo inn. Bøås mener omtalen av enken under rettssaken vitner om noe mer.

- Noen aviser har lagt vekk på sider ved rettsaken som kan virke veldig eksotisk på oss, som da konen til den drepte skrek og gråt i rettsaken. Dette er ikke uvanlig i Kongo, og heller ikke ukjent i norske rettssaker, men da er man varsom med å omtale det. I dette tilfellet blir enkens sammenbrudd noe eksotisk, påpeker Bøås som også har gjort seg noen tanker om hvorfor det blir sånn.

- Dette selger aviser. Og det er enklere å vinkle det på denne måten enn å informere om hva som faktisk foregår i Kongo. Det er den enkle løsninga, to hvite ansikter i et hav av en svart ansiktsløs masse. Dette er på mange måter litt sånn som i Joseph Conrads Mørkets hjerte. Framstillingen av det absolutte andre, i motsetning til oss. De eneste i denne saken som framstilles som individer, med følelser, er de to tiltalte.

Nød og voldtekt

Noen av de norske journalistene som dro nedover til Kongo allerede i mai fikk også med seg saker hjem om krig, nød og voldtekt. Dette er andre populære saker fra Kongo det siste året. I samme periode som norske pressefolk skriver 344 artikler om fengslede nordmenn skriver de 25 saker om nød og bistand, 18 saker om bruk av voldtekt som krigsvåpen.

For i motsetning til hva som vanligvis påstås er norske journalister faktisk ganske opptatt av Kongo, eller det vil si, enkelte sider ved konflikten i østre Kongo.

- Jeg har levd med denne Kongodekningen nå i to år. Det eksploderte jo i fjor sommer og jeg har vært forundret over den vedvarende opptattheten av Kongo. Jeg tror norske journalister får en slags fasinasjon over landet, det er så spesielt. Rundt påsketider hadde jeg ett påtrykk av journalister som ville vite noe om pirater i Somalia. Situasjonen nå er ikke noe bedre i Somalia, men vi hører ikke noe om det. Men Kongo har fortsatt å være i mediebildet.

Pressefolkene virker derimot ikke særlig opptatt av hva som ellers skjer i Kongo-Kinshasa. Det skrives lite om politiske forhold i Kinshasa eller om FN-styrken i landet, litt mer om bakgrunnen for konflikten. I alt 12 oppslag handler om hva som faktisk skjer i krigen og om forsøk på fredsmegling, heri handler også en sak om politikk. FN-styrken Monuc omtales i flere av sakene, men bare to artikler handler om hva den gjør. Disse sakene passer liksom ikke inn i det eksotiske, ukjente, Joseph Conrads mørke hjerte. Bøås tror det delvis skyldes forventingen hos hjemmeredaksjonen, delvis hvilke journalister som sendes for å dekke rettssaken. Ingen av de store mediene har sendt profilerte utenriksmedarbeidere til Kisangani, i stedet sendes krimreportere med erfaring fra norske rettssaler.

- Dekningen er nok en kombinasjon av hva desken vil ha, og hvem de sender dit. Det har forundret meg at de ikke har sendt journalister som har dekket Kongo før, man skulle jo tro for eksempel NRK ville sende korrespondenten sin, sier Bøås og påpeker at han ikke vet hvem det er som er sendt til Kongo, men at det virker som om de som er sendt ikke helt vet hva de er sendt til.

-Afrika er vanskelig å jobbe i, både for utlendinger og kongolesere. Hva skjer når man sender folk uten erfaring, jo ofte får de kultursjokk, og da holder man seg til det som er kjent. Det som skjer da er at de blir sittende på hotellet å snakke med hverandre, i spisesalen og i baren. Dermed blir det veldig få eller ingen intervjuer med kongolesere utenfor rettssalen eller forsøk på å forstå konteksten rundt rettsaken.

Hvor er Tsjad?

Men Kongo er altså et ganske populært tema i norske media, i alle fall i forhold til resten av fransktalende Afrika, et område som tradisjonelt får langt mindre oppmerksomhet enn de engelsktalende landene i Afrika. Hva så med Tsjad? I samme periode som Kongo ble et populært reisemål for norske journalister, reiste norske soldater til et FN-oppdrag i Tsjad.

Det norske styrkebidraget i Tsjad består i hovedsak av et mobilt feltsykehus som tar seg av de 5200 FN-soldatene i landet, samt rundt 2000 sivilt ansatte. Bidraget i Tsjad er for tiden det største FN-bidraget Norge har, og det nest største troppebidraget vi har ute etter Afghanistan. I den perioden hvor norske aviser hadde 344 oppslag om de to nordmennene i fengsel i Kisangani ble de 150 nordmennene i Tsjad omtalt 25 ganger. Tross alt er nok Kongo mye mer kjent for nordmenn enn nabolandene.

- Det er gjenkjennbart, selv om vi nesten ikke vet noe om Kongo, har alle nordmenn hørt om Kongo. Lenge har det vært synonymt med alt som er vanskelig, krig og korrupsjon og nød. Og det er vanskelig i Kongo, men det betyr ikke at alle kongolesere er korrupte hele tiden. Om du spør om Tsjad, er det som et blankt ark, tror Bøås.

Men skal vi tro de som følger med i Tsjad er den norske dekningen for tiden ganske stor. Førsteamanuensis ved Uviklingsstudier ved Høyskolen i Oslo synes 25 treff i arkivet er mye.

- Det var overraskende mye dekning av ett land hvor det er så og si ingen norske interesser bortsett fra den norske FN styrken, sier Ketil Fred Hansen

- Tsjad er et land som få nordmenn kan noe om, få nordmenn har vært i få nordmenn driver business med, det er liten norsk bistand til Tsjad bortsett fra den norske 150 «mann» sterke FN styrken. Jeg er derfor positivt overrasket over norsk pressedekning av Tsjad de siste månedene.

Men hvorfor skal vi så bry oss om Tsjad, Somalia, Kongo-Kinshasa. Trenger egentlig nordmenn å forstå hva som skjer i Afrika. Bøås mener det er to gode grunner til det.

- Vi er så heldig at vi, på grunn av flaks, har blitt født i ett av verdens rikeste land. Vi bør føle ett visst ansvar for de som ikke hadde den flaksen. Dessuten er det selvfølgelig egeninteresse. Vi lever i en verden som blir mindre. Vi har altså både et moralsk ansvar og et politisk behov. Norge er et lite land i en sårbar verden. Det er en fordel at vi er så informerte som mulig, også slik at vi kan holde våre politikere ansvarlig for den utenrikspolitikken som føres.

Les også bloggen om leiesoldater og journalistenes jungelfeber